Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

For en bok!

Nydelig, varsomt, ærlig og rasende om en mors selvmord.

STERK ROMAN: Tiril Broch Aakre mistet moren i selvmord. Nå har hun skrevet roman om temaet. Foto: NTB SCANPIX
STERK ROMAN: Tiril Broch Aakre mistet moren i selvmord. Nå har hun skrevet roman om temaet. Foto: NTB SCANPIX Vis mer

15 juli 2017 døde moren til Tiril Broch Aakre. Hun hadde fått permisjon fra sykehuset, der hun var innlagt fordi hun var suicidal. Hun reiste hjem til sin tomme leilighet og tok sitt eget liv. Det gikk ni timer fra moren brøt ringeavtalen med sykehuset til hun ble funnet av nødetatene. Da har sykehusets vakt ringt fortvilet rundt, til hjemmesykepleien, ambulanse og politi, for å få noen til å dra innom moren. Ingen hadde tid.

Dette har Aakre vært åpen om i en NRK-kronikk. Nå har hun skrevet en roman om samme tema.

«Så brutalt og ubegripelig. Sette fra seg skoene pent, reise seg fra sofaen, fire ned persiennene, og så gå ut av stuen, over terskelen, og inn i mytologiens og de greske tragedienes rike», skriver datteren i denne boka, som både er et varmt og nydelig portrett av en høyt elsket mor, en fortelling om det periodevis vanskelige forholdet mellom mor og datter, og en ramsalt kritikk av psykisk helsevern.

Ingen diagnose

Fortelleren vokste opp hos sin far, etter at moren flyttet ut da hun og søsteren var små. Moren levde et ustabilt liv, bodde hos et utall ulike kjærester, noen ganger hos venner, andre ganger i en leilighet. Hun var skarp og intelligent, utdannet sosiolog, jobbet i perioder i et reklamebyrå og som foreleser. Hun var aldri var med på å feire døtrenes fødselsdager, jul eller 17. mai. Men hun snakket med døtrene hver dag, tok dem med på eventyrlige og impulsive reiser, skrev brev og små lapper om alt fra litteratur til gode råd. Ettersom barna ble eldre, forsto de at noe var galt. Moren fikk aldri en ordentlig diagnose, men gikk på tunge medisiner og ble en periode behandlet for bipolar lidelse.

Hva gikk galt? Lik alle som har mistet sine nærmeste i selvmord, lammes fortelleren av skyldfølelse og en rekke spørsmål. Hva kunne hun selv gjort annerledes, hadde moren egentlig udiagnostisert ADHD, var det morens voldelige far som kunne ha forårsaket morens mentale problemer? Først og fremst raser hun over den lemfeldige behandlingen av moren, og hvordan de kunne sende henne alene hjem i den tilstanden.

«Hvordan skal et ustabilt system hjelpe en ustabil pasient? De har det til felles at de veksler mellom oppbluss av virketrang, handlekraft og systematikk, og apati og kaos», fastslår hun. Hun forteller om taushetsplikten som hindret døtrene i å kunne følge opp moren. Om behandlingsplaner som aldri ble fulgt opp, om helt tilfeldige regler – eksempelvis mot skjerming.

Moren forteller at de på institusjonen ikke får se nyheter fordi de skal skjermes mot «Trump og sånn. De sier at Trump er for sterkt», mens pasientene tilbys bøker om drapskriminalitet som underholdning. Mest bitter er fortelleren over institusjonenes konklusjon etter morens død. De var skyldfrie og hadde gjort «alt», fastslår rapporten, før de lukker morens journaler og glemmer henne.

Poetisk språk

Dette er ikke Aakres første bok om traumer og tap. Hun debuterte som romanforfatter med «Redd Barna» i 2015, som handler om en mors sorg etter tapet av datteren. For den fikk hun Ungdommens kritikerpris og Bjørnsonstipendet i 2016. Også i «Fjällräven gul» ( 2016) handler det om et privat traume. Aakres styrke ligger blant annet i et vidunderlig mykt poetisk språk. Det bærer også denne boka preg av, spesielt i erindringsbildene fra barndommen, da fortelleren forgudet sin eventyrlige mor.

Dette er også historien om å vokse opp med en mor som i perioder er alvorlig psykisk syk. Ettersom fortelleren blir eldre og får familie, blir moren mer og mer krevende, og hun tynges alltid av bekymringen over morens mentale tilstand. I perioder må hun ta avstand fra moren, for å skape seg selv et liv. Igjen formulert med en av bokas mange vakre bilder: «Kanskje har jeg alltid tenkt på henne, som var det et vindu i meg som sto åpent ut mot livet hennes, som utspilte seg i en annen verden, der det skjedde ting som jeg ikke hadde kontroll over – spennende, ville, skremmende ting».

Aakre har tidligere vært åpen om sin mors selvmord. Det er en vanskelig å fortelle åpent om sykdommen og døden til en av dine nærmeste, uten å utlevere dem. Det er kanskje her hun imponerer mest. Hun framstår ærlig, men også svært varsom. Som da fortelleren første gang oppsøker morens leilighet etter at hun ble funnet død. Hun konkretiserer ikke hvordan moren døde, men gir oss et bilde som virker desto sterkere:

«Da jeg setter meg på huk og bøyer meg ned, finner jeg en tynn, rød stripe langs kanten av dørlisten inn til badet. Jeg stryker pekefingeren over den, pirker litt løs. Får noen bitte små rødbrune flak på fingertuppene. Jeg bør kanskje ikke, men det kjennes som om det hjelper å tåle det.»

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media