Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

For en bok!

Å kjenne til Oskar Mendelsohns bok om jødenes historie i Norge, er et dannelseskrav. Nå er verket endelig ute i samlet utgave.

MØRK HISTORIE: Fangeskipet Donau fotografert i 1942, med 530 norske jøder ombord, på vei til konsentrasjonsleirene. Foto: NTB SCANPIX
MØRK HISTORIE: Fangeskipet Donau fotografert i 1942, med 530 norske jøder ombord, på vei til konsentrasjonsleirene. Foto: NTB SCANPIX Vis mer

Med sin historiebok om jødene i vårt land, risper Oskar Mendelsohn (1912-1993) i vår nasjonale selvgodhet.

Han har gitt oss en lavmælt saga om en minoritets søken etter å bevare sin identitet, i en europeisk periferi som ofte viste seg likegyldig og uvitende.

Og som kom uhyggelig nær til å utrydde sine jødiske medborgere, etter å ha nektet dem adgang til riket i 37 år.

For noen kontraster! For en bok!

Betagende lesning

Å utgi et verk uendret tiår etter førsteutgaven, er ikke alltid en god idé. Men med «Jødenes historie i Norge» viser norsk forlagsverden, og forlaget Press, seg fra sin beste side.

Oskar Mendelsohn har gitt oss en kildenær og bred-dekkende framstilling av et utsatt mindretalls indre liv og erfaring i dette landet. Å belyse denne spenningen mellom storsamfunnet og vår utsatte minoritet, er den indre vev som binder dette storverket sammen.

Samtidig er boka blitt et omsvøpsløst prosjektørlys for oss i flertallet. Mendelsohn viser hvor lett fordommene satt. Det er betagende lesning, intet mindre.

Fra 1949 til 1987 arbeidet Mendelsohn med denne studien. Detalj etter detalj hamres inn for at intet skal glemmes. Boka blir dermed et referanseverk for all framtidig forskning.

Hvorfor så mange ofre?

FORFATTEREN: Oskar Mendelsohn. Foto: NTB SCANPIX
FORFATTEREN: Oskar Mendelsohn. Foto: NTB SCANPIX Vis mer

Det ble innvendt da Mendelsohhs bok kom ut at han skrev omstendelig og innfløkt. Men denne stilen kler stoffet. Ved nettopp å være så bevisst nedtonet, får stoffet og grusomhetene det formidler en ekstra effekt.

Mer enn 30 år er gått siden andre bind utkom, men Espen Søbyes instruktive forord gir oss verdifull informasjon om verkets etterliv. Han setter fingeren på et sentralt punkt som ettertiden har måttet konfrontere seg med: I et land som berømmer seg selv for intens motstand mot naziregimet – hvorfor dette høye tallet på ofre for Endlösung? 773 jøder ble deportert i 1942 og 1943. Bare 38 kom tilbake.

De få som søkte trygghet her, opplevde samtidig vårt dikteriske geni Henrik Wergelands kampanje for å fjerne forbudet mot jøders adgang til riket i Grunnlovens § 2.

Nasjonal renhet

Det er grunn til å minne om hva Håkon Harket har vist: Forslaget om §2 som ble en skamplett til 1851, kom ikke fra samfunnets periferi. Tvert om hadde forbudet sin opprinnelse i den presumptivt mest opplyste del av Eidsvollsforsamlingen, akademikerne, med professor Georg Sverdrup i spissen.

Bøndene fryktet kommersiell konkurranse fra jødiske omreisende handlere, og nettopp denne frykten for framtidig økonomisk styrke spilte en rolle i debatten i 1814.

Fra øverste hold var argumentet mer prinsipielt: lojalitet til den nye staten.

Parallell til armenerne?

Mendelsons bok reiser spørsmålet om vi kan spore paralleller til den ung-tyrkiske juntaens utrensking av det armenske mindretallet i det osmanske riket fra 1915-1921.

Det nye Tyrkia skulle bli en moderne stat, en etnisk og religiøst monolittisk nasjon. Den armenske minoriteten kunne ikke ung-tyrkerne stole på. De var kristne og ble anklaget for å stå i ledtog med russerne. Armenerne inntok dessuten en nøkkelrolle i rikets økonomi som vakte misunnelse.

Splittet lojalitet?

I Norge ble det brukt mot jødisk likeberettigelse at «israelittene» som de ble kalt, hadde sin lojalitet annetsteds. Den unge staten kunne ikke risikere en slik splittet lojalitet. Det nye Norge måtte etnisk og religiøst være rent og sikre alle borgernes fulle oppslutning. Samme resonnement gjaldt jesuittene.

Jødene i Norge var tallmessig langt færre enn armenerne i Tyrkia og spilte på langt nær samme økonomiske rolle. Heller ikke kunne de anklages for å stå i forbindelse med landets fiender. Jødene hos oss ble ikke masse-myrdet før 130 år senere.

Likevel må vi undres om ikke dette sammenliknende statsbyggings-perspektivet treffer noe av argumentene i 1814. Med sitt enhetskrav har moderne nasjonalstater dette potensialet for diskriminering. Norge er et av mange eksempler.

Jesuittene slapp ikke inn før i 1956, mot Kr.Fs stemmer.

Ulike veier til samme gud

Mot disse fordommer vendte Henrik Wergeland seg skarpt. I «Indlæg i Jødesagen» (1841)skrev han: «Lad Religionen ikke gjøre et Skaar i Kjærligheden og skille Menneskenes Hjerter fra hverandre, men knytte dem nærmere og stærkere sammen. Alle ere vi Guds børn!»

Det samme mente Gandhi: Verdensreligionene er ulike veier til samme gud, ikke fanatiserende betongvegger. Tenk om de trosblinde kunne legge seg dette på sinnet.

Wergeland slår oss igjen og igjen som en krystallklar foregriper av moderne menneskerettighetstenkning, som fortsetter å være vårt fremste sivilisasjonsforsvar.

For ham tok det sin tid å forme sitt grunnsyn: Faren Nicolai var en ivrig forkjemper for paragrafen, og sønnen hadde gjort narr av jødene i sine ungdomsverker. Konkrete møter med to marokkanske jøder fikk Wergeland til å endre mening.

Å se mennesker i det konkrete kan bryte ned fordommer.

Jødehatets nærvær

Men jødene i Norge opplevde også anti-semittismens grimme ansikt i hverdagsliv og politikk, helt fra §2 ble opphevet i 1851.

Mendelsohn beskriver Mikal Syltens Nationalt Tidskrift, som utkom fra 1916 til andre verdenskrig. Der ble de klassiske anti-semittiske temaene, ikke minst det russiske falsumet Zion Vises Protokoller, resirkulert i det uendelige.

Sylten brukte mye energi på å skremme med at jødene «oversvømmer» landet. Det høyeste antall jøder i Norge ble registrert i folketellingen i 1920: 1465 personer. Ved maktovergivelsen til Hitler i 1933 hadde Tyskland 0,67 prosent jøder. Antisemittisme er metafysisk vås for enkle sjeler.

Mendelsohn foretar en idé-arkeologisk utgraving av en hel mentalitet. Han viser hvor uhyggelig besnærende de mest primitive kollektivistiske forestillingene kan være, når de blir framført med appell til fordommer og uten noen form for sannhetsforpliktelse.

Fra dagens perspektiv en nokså skremmende foregripelse av de «post-truth» besvergelser som mer og mer forgifter politikken i USA.

Det store frigjøringsstrevet

Under Mendelsohns tekst klinger ekkoet fra tilsvarende frigjøringskampanjer opp gjennom historien: antislaveribevegelsen fra det sene 1700-tall, Gandhis kamp for indisk selvstendighet, den amerikanske borgerrettsbevegelsen i 1960-årene, dissenterne i Sovjet og Øst-Europa under kommunismens endetid.

De norske jødene var få, men striden dreide seg om det samme: fulle borgerrettigheter og aksept for annerledeshet. Demokratiske kjerneverdier.

Identitet

Mendelsohn gir oss en historie om å overleve med sin distinkte selvoppfatning i behold, uten å bryte den nære forbindelsen med Norge. Og uten å komme på kant med storsamfunnet eller skremme opp en latent antisemittisme.

Her inngår Mendelsohn i en lang jødisk tradisjon med tilbakeholdenhet overfor majoriteten. Det fører også til at han nesten ikke omtaler seg selv og sin families tragedie: Begge foreldrene og broren ble myrdet av nazistene.

«Jødenes historie i Norge» er blitt en enestående dokumentasjon. Å kjenne til denne boka, er et dannelseskrav.