Konsertanmeldelse: Nick Cave på Øyafestivalen

For en fest!

Nick Cave and the Bad Seeds ga et velanrettet tversnitt av karrieren på Øya i kveld.

Live-published photos and videos via Shootitlive

Publisert
Sist oppdatert

KONSERT: Det er denne Øya-konserten mange av oss har sett mest fram til, tre år etter at Nick Cave (64) «brettet ut sjela» og ga smakebiter fra en snart 40 år lang karriere under en unik, tre timer lang seanse i Oslo konserthus.

Oslo 20220811Nick Cave and the Bad Seeds på Øya - festivalenFoto: Frank Karlsen / Dagbladet
Oslo 20220811Nick Cave and the Bad Seeds på Øya - festivalenFoto: Frank Karlsen / Dagbladet Vis mer

Nick Cave and the Bad Seeds

Hvor: Amfiet, Øyafestivalen
Tilskuere: Ca 15.000

Se alle anmeldelser

Men nå er vi på festival. Britiske Michael Kiwanuka har varmet opp Øya-publikummet med en enestående konsert en drøy time før en velkledd Cave tar «rennafart» og skrur opp rockeskruen flere hakk. Ja takk, begge deler!

Elsker sitt publikum

Australieren med adresse i England tar stadig publikumskontakt til et nytt nivå. Han går nærmest i ett med publikum. Han omfavner oss. Cave har tilsynelatende mer lyst til å være sammen med oss enn oppe på scenen sammen med de ni andre - inkludert tre korister som preger lydbildet litt til og fra. Helt på tampen har de overtatt plassen helt fremst på scenen. Nå likner dette mer og mer på den messa vi forventer, mens «yppersteprest» Cave er nede hos menigheten.

I ETT MED PUBLIKUM: Nick Cave er nesten like mye nede blant Øya-publikummet som oppe på scenen. Foto: Frank Karlsen / Dagbladet
I ETT MED PUBLIKUM: Nick Cave er nesten like mye nede blant Øya-publikummet som oppe på scenen. Foto: Frank Karlsen / Dagbladet Vis mer

Gjennom hele konserten klemmer han dusinvis med hender og låner bort mikrofonen til publikum, ber dem legge bort telefonen «for a fucking minute» og gir beskjed om at hatten skal av så han ser den vakre kvinnen som står bak. Det har gradvis skjedd noe med den villstyrige og mytiske artisten som har nærmet seg sitt publikum mer og mer med åra - ikke minst gjennom sine tre timer lange «Conversations With Nick Cave». Han har «åpnet seg», som det heter så fint.

«Get Ready for Love»

På Øya må vi nøye oss med «bare» to timer, og det er ikke de store spørsmålene som diskuteres fra scenen. Låtene, 18 av dem, forteller historien om Cave og hans tekstlige og musikalske univers på utmerket vis uten veldig mange ord.

Konserten åpner med litt av et statement: «Get Ready For Love» messer Cave før han fortsetter med «There She Goes, My Beautiful World», begge fra doble «Abbatoir Blues / The Lyre of Orpheus» (2004). Cave kødder ikke. Dette er rå og intens rock'n'roll som nærmer seg sideprosjektet Grinderrman i intensitet.

Etter «From Here to Eternity», tittellåten fra debutalbumet til Cave med backingbandet The Bad Seeds (1984), kommer jaggu en til fra «Abbatoir Blues...», «O Children», dedikert til en «person» i publikum. Cave setter seg bak pianoet, men igjen vil han fram til de som elsker ham like mye som han elsker dem.

Hannah Montana

Cave er kanske aller best når han sitter aleine ved pianoet, som «I Need You». Men med «Tupelo», Caves hilsen til «the King» og hans fødested og obligatoriske låter som «Red Right Hand» og «The Mercy Seat» øker intensiteten igjen. Jeg kan ikke tenke meg en Cave-konsert uten de to.

«Higgs Boson Blues», med Caves underlige hilsen til den unge tv-stjerna Hannah Montana (Miley Cyrus), og «City of Refuge» tar det helt av. «Into My Arms», hans kanskje aller fineste, besegler konserten. Tror vi.

KONGEN AV ØYA: Nick Cave and the Bad Seeds holdt «messe» i to timer på Øyafestivalen i kveld. Foto: Frank Karlsen / Dagbladet
KONGEN AV ØYA: Nick Cave and the Bad Seeds holdt «messe» i to timer på Øyafestivalen i kveld. Foto: Frank Karlsen / Dagbladet Vis mer

Mobilene lyser opp Oslo-natta og intet øye er tørt. Men Cave nekter å gi seg og byr på «Vortex» og helt til slutt «Ghosteen Speaks». Hvordan skal Øya klare å følge opp dette?

Produktiv

Repertoaret denne kvelden er ganske jevnt fordelt over snart fire tiår, solo og med Bad Seeds, og stemningen øker i takt med at mørket legger seg over Tøyenparken. Australieren har lagt bak seg en produktiv periode de siste ni åra med trilogien som startet med «Push the Sky Away» (2013) og fortsatte med «Skeleton Tree» (2016) og «Ghosteen» (2019), alle med The Bad Seeds. De er innom alle, om enn bare så vidt.

Etter «pandemialbumet» «Idiot Prayer» (2020) med bare Cave og et piano og et klassisk album med belgieren Nicholas Lens, «Litanies», toppet det seg med fjorårets glimrende duoalbum «Carnage» med Warren Ellis, Bad Seed-fiolinisten som har vært en trofast samarbeidspartner siden 1993. Og i år? To album med filmmusikk, det ene i kompaniskap med Ellis.

Motgang

Cave har opplevd sorg (tapet av to sønner), men fortsetter sitt kunstneriske virke - kanskje på grunn av og ikke på tross av motgangen. Kommentarene er ofte syrlige, men levert med glimt i øyet. Det fikk vi som fant veien til Tøyenparken ta del i i to flotte og intense timer i kveld. Ja, det er kunst!

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer