Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Anmeldelse: deLillos - «Dum som et menneske»

For en herlig sjølironi!

deLillos er tilbake på det elektriske sporet.

35 ÅR: deLillos feirer 35 år som plateartist og gir ut «Dum som et menneske» i dag. Fra venstre: Lars Lundevall, Øystein Paasche, Lars Fredrik Beckstrøm og Lars Lillo-Stenberg. Så er spørsmålet, som også kan leses på Lundevalls T-skjorte: Bedre før? Foto: Christian Roth Christensen / Dagbladet
35 ÅR: deLillos feirer 35 år som plateartist og gir ut «Dum som et menneske» i dag. Fra venstre: Lars Lundevall, Øystein Paasche, Lars Fredrik Beckstrøm og Lars Lillo-Stenberg. Så er spørsmålet, som også kan leses på Lundevalls T-skjorte: Bedre før? Foto: Christian Roth Christensen / Dagbladet Vis mer

ALBUM: 35 år etter debuten lanserer deLillos i dag sitt 18. studioalbum. Og la oss slå det fast med en gang, det låter som mange av de andre platene deres! Og de skal ha for sjølironien. Albumet avslutter med «Enda en sang fra deLillos»! Ikke dum, den!

Overraskelse

«Dum som et menneske»

deLillos

4 1 6

Pop/rock

2020
Plateselskap:

Drabant Music

«Seg sjøl like - 35 år etter debuten.»
Se alle anmeldelser

Bandet overrasket positivt med «La oss bli fri fra all nostalgi» (2018) der de brøt med konformiteten. Det helakustiske og countryinspirerte albumet låter ulikt det meste de har gjort og strutter av energi.

Da hadde de også vist seg fra sin beste side på forløperen «Peiling på seiling» (2016), av vår anmelder omtalt som «en fin samling postkort som alle forteller hver sin historie fra deLillos-guttas livsseilas». «Rett og slett livet» (2014) var også rett og slett helt ok.

I kjent stil

På «Dum som et menneske» er deLillos tilbake i kjent stil, elektrisk og med elleve låter som kan katalogiseres under poprock-fanen. Coveret er tegnet av Lars Lillo-Stenberg (det står ikke noe om når...) og produsenten er en gammel kjenning som har satt preg på bandet. For - Kyrre Fritzner satt også bak spakene på «Midt i begynnelsen» (2002), da bandet spilte inn en av tidenes norske sommerlåter, «Neste sommer» (1993) og på nevnte «Rett og slett livet». «Dum som et menneske» har også mye for seg, men er ujevn.

Tre låtskrivere

Som vanlig er Lillo-Stenberg hovedlåtskriver, mens Lars Fredrik Beckstrøm nok en gang står bak to av låtene. Hans beste er «Kent Evelyn», om kjønnsidentitet, mens «Blogg», et spark til navlebeskuende bloggere, ikke treffer like godt musikalsk. Lars Lundevall har ett bidrag, også det «som vanlig», her hverdagsfilosofiske «Rundt i ring».

Klassisk deLillos

Likevel - det blir ikke mer klassisk og typisk deLillos enn «Se på et tre» (tekst og musikk: Lars Lillo-Stenberg): «Jeg skulle klare å se på et tre /og samtidig bare kjenne på det / at jeg er her i hvert sekund fra stund til stund / kjenne at jeg puster og at hjertet slår».

Lekne «Opp til fjells» er umiskjennelig deLillos, både tekstlig og musikalsk. «Heller dumme ting» er i samme gate - og et høydepunkt på albumet med sin enkle livsfilosofi: «Heller bære enn ikke å være / heller streve enn ikke å leve / heller dumme ting enn ikke noen ting».

Metalåt

Tittellåten «Dum som et menneske» henspiller på at dinosaurene ikke klarte å ødelegge jorda på flere hundre milloner år, mens vi trengte mye kortere tid. «Sanger i Lisboa» er en hyllest til Portugal og smektende fadosang, med gromt gitarspill - både akustisk og elektrisk.

«Forventningen» har en Beach Boys-tilnærming, særlig i koringa. På avslutningssangen «Enda en sang fra deLillos» er Lillo-Stenberg i metamodus: «Ja, så har det skjedd igjen / her kommer enda en / håper noen blir glad / og synes det er bra / for det finnes jo nok fra før / og det er mye annet man bør / bruke tiden på /som er viktig nå / men her kommer enda en sang fra deLillos / vær så god», med følgende erkjennelse helt til slutt fra vokalist Lillo-Stenberg når han lurer på om de skal fade låten eller ikke: «Nei, forresten, det er jævla kjedelig, vi stopper'n der, da».

For en herlig sjølironi!