Foto: Melisa Fajkovic / Dagbladet
Foto: Melisa Fajkovic / DagbladetVis mer

For en listegalskap, for en dugnad!

Men hvor mye egenfokus og prisdryss tåler egentlig en relativt ubetydelig pop- og rocknasjon?

ANMELDELSE: Rockheim er en avsidesliggende arkitekturperle der tidenes største norske artister krones under lukkede bransjetreff, og får lov til å hilse på Trond Giske. Det måtte et tomannsforetak fra Oslo til for at hele nasjonen kunne få ta del i festen.

Christer Falck og Marius Lien fra Morgenbladet har rigget til det eneste riktige instrumentet ved en kåring av Den Beste Norske Musikken: Absolutt alle stortrommene.  

For en galskap, for en dugnad! Norgeshistoriens 100 beste album, stemt fram av 100 musikere (vektet etter sjanger, kjønn og geografi). Tre måneders nedtelling i Morgenbladet, fem plater avslørt hver gang, med nyskrevne essays, tilgjengelig på nett. Spesialkonserter der låter fra platene er blitt framført av originalartistene eller andre kjente artister. Ord og lyd spredt av NRK P2, Wimp og Platekompaniet. Og nå: Alle essayene samlet i en perm, pluss små enkeltbøker, om hvert av de ti øverste albumene, noen skrevet av etablerte forfattere som Frode Grytten, Gro Dahle og Stig Sæterbakken.  

PÅ TOPP: Den norske kulturmiddelklassen får likevel vist sitt sanne, seriøse ansikt med topplasseringen av Radka Toneffs «Fairytales», skriver Kjetil Rolness. Foto: Dagbladets bildearkiv
PÅ TOPP: Den norske kulturmiddelklassen får likevel vist sitt sanne, seriøse ansikt med topplasseringen av Radka Toneffs «Fairytales», skriver Kjetil Rolness. Foto: Dagbladets bildearkiv Vis mer

JEG VAR LIKEVEL SKEPTISK da Falck framla gigaprosjektet. Trenger vi en enda mer omfattende og «definitiv» platekåring, etterfulgt av kulturgubbers krangling om utvalg og kriterier?

Hvor mye egenfokus og prisdryss tåler egentlig en relativt ubetydelig pop- og rocknasjon?

Er det nok gull, kraft og mening i de siste tiårs musikkhistorie til å fylle Rockheim-er, Popsentre, TV-serier om landeplager, tykke permer «fra Rocke-Pelle til Hank von Helvete», fjorten pønkbøker av Trygve Mathiesen, og nå bind etter bind om skive etter skive?

Det luktet repetisjonsøvelse, selvgratulasjon, listeinflasjon og generell overkill lang vei.  

MEN OGSÅ MIN INDRE NERD våkner ved synet av en plateliste, og noterer: Ingen direkte bomber på Topp 10.

Men: Motorpsycho, favorittbandet til Falck og Lien, når ikke helt opp, tross tre album på Topp 25.

Heller ikke Madrugada, Turboneger, Kåre & Cavemen, Kaizers, BigBang, Dybdahl, Sundfør og John Olav Nilsen. Eller Åge, progrockere, gitarkamerater eller andre visesangere.

En 100 prosent mannlig seniorjury i Dagens Næringsliv plasserte i 2007 seks album fra søttitallet blant de ti øverste. Morgenbladets yngre, mer likestilte storjury finner rom til én plate fra 70-tallet og én fra de siste 25 åra! Les: Åtte plater på Topp 10 fra 1980 til -86!

POSTPUNKENS TREENIGHET (Kjøtt, DePress, The Aller Værste) er representert med alle sine debutplater, mens de påfølgende «fire store» (Raga, Jokke, deLillos, Dum Dum) bare får inn sistnevntes «Suser avgårde».

Men ingen flinke gutter i klassen «rock på norsk» slår tre eksilposører bevæpnet med Clynol og hårføner.

Morten, Mags og Pål har to album nesten på topp. Kommers, syntetisk, utenlandsprodusert listepop for hylende tenåringsjenter. Det vil gamle Norge ha — i ettertid. A-ha = Norges ABBA. Før tvilsomt å like. Nå unisont hyllet.  

Den norske kulturmiddelklassen får likevel vist sitt sanne, seriøse ansikt med topplasseringen av «Fairytales».

Vi liker fortsatt alvor, ekthet, enkelhet, melankoli og — tør jeg si — kos, stearinlys og rødvin? Men merk: 83 av 100 hadde ikke vinneren blant sine ti favoritter. Stor spredning, små marginer. Som i toppidrett for øvrig.  

DET SPESIELLE MED denne kåringen, og gjør at den kan bli stående som referanse, er imidlertid litteraturen. Jeg sitter med 1300 sider tekst i fanget. Skal vi danse? Ja. Til arkitektur? Nei.

Fredrik Wanderup siterer danske Peter Bastian: «De endeløse diskusjoner om godt og elendig viser hvor magert og uutviklet språket er når vi forsøker å bruke det på musikken. Selve musikkens vesen glir ut av hendene våre som et såpestykke når vi klemmer for hardt».

I det Wandrup selv skriver om Toneff, opplever han Bastians ord som «skyggen av et gigantisk tankekors». Nettopp.

Med en slik evne til å tale presist, følsomt, særegent — og gjerne billedlig — kan man lede leseren «ind i musikken» og overskride både nerdedebattenes påståelighet og forbrukerveiledning forkledt som anmelderi. Essaysamlingen makter det tidvis.

Multitalentet Tor Erik Hermansen (Stargate) skriver velopplagt om «Hunting High and Low» og får samtidig sagt noe allment om bandkjemi og hitmaking. Ina Blom hyller «depperockens» iskalde nøytralitet. Marius Lien fortaper seg i «matsangene» på «Hjernen er alene». Martin Bjørnersen ber oss sample Burzum til alt vi sitter igjen med er «en skygge av ondskapens makt». Mye artig og nyttig i denne dropspakken, pakket inn i ryddig, lekker design. Men vi går til enkeltbøkene om Topp 10-platene med større forventning.  

SKRIV HUNDRE SIDER om ditt favorittalbum, slik du vil. Mandatet og formatet er kjent fra forlaget Continuums 33 1/3-serie, som har strukket grensene langt forbi den typiske rockdokumentar eller utvidete Mojo-artikkel. Carl Wilson tok oss med på «A journey to the End of Taste» og utfordret hevdvunne kvalitetskriterier med utgangspunkt i Celine Dion. John Darnielle skrev om Black Sabbaths «Master of Reality» i form av dagboknotatene til en 15-åring på psykiatrisk institusjon.

Så hvordan har de norske forfatterne valgt å løse oppgaven?  

Frode Grytten har gått forbi problemet, ved å skrive sprelske eller triste noveller løselig bygd på låtene på «Scoundrel Days». Jeg lo høyt av Harket-imitatoren ute av kontroll i Japan og de avsluttende Harket-fakta, som Are Kalvø ikke ville gjort bedre. For ikke å snakke om Phil Collins? problemer med interiørmaling i «Rop Ulv». Men jeg aner ikke hva Grytten mener om A-has andre album.  

MUSIKKVITERE er heller ikke kjent for å mene og føle i utrengsmål. Hans T. Zeiner-Henriksens avhandling om Röyksopps «Melody A.M.» er dessverre uleselig. Det starter med leksikal discohistorikk og diskusjon av alle andre sjangerbegreper enn det sentrale: elektronika. Så følger en detaljfokusert ørkenvandring spor for spor, og nesten sekund for sekund. Leseren har sporet av lenge før «Eple».  

Gro Dahle «skjønte» Knudsen og Ludvigsen først som voksen, og skriver akkurat så friskt, søtt og morsomt som emnet fortjener. Men halvveis går hun helt tom og viser seg bortimot tonedøv: «Jeg savner sterkere melodi-linjer, mer overraskende melodiske grep, morsommere musikk». Dette om tidenes fjerde beste norske album, skrevet av den norske barnemusikkens svar på Lennon/McCartney og Brian Wilson.  

MUSIKK KAN FORANDRE LIV. Og bestemme en som person. Sånn har det langt på vei vært for mange av oss. Derfor bryr vi oss om nyutgivelser og nyvurderinger, derfor finnes kåringer og serier som dette. Platene og bøkene har eksistensiell og ikke bare historisk verdi. Noen av oss har også fått oppleve det Stig Sæterbakken kaller «det optimale sammentreffet mellom det som skjer i en egen verden og det som skjer i musikkverden». Nyveiv + egen ungdom = dobbel revolusjon. Jeg vet hva jeg snakker om.  

Kjøtt, The Aller Verste og DePress skapte en ny tidsregning i norsk rock. Endelig kom tekster og musikk som overskred utenlandske forbilder, som knyttet an til avantgardekunst og postmodernitet, som var politisk kommenterende framfor agiterende, som forente intellekt og kropp, alvor og humor. Bernt Erik Pedersens veldisponerte og velskrevne Kjøtt-portrett får også fram at pønken ikke brøt med, med snarere videreførte en frihetlig raddiskultur. Selv The Who- og Ramones-fanen Michael Krohn digget hippiemusikk.
  
Å LESE YNGVE KNAUSGÅRD blir litt som å lese en hederlig krim av Knut Nesbø. Men likevel, store-Knaus skildrer noe viktig ganske fint: Man trenger ingen fankultur eller miljø. Man kan bli omvendt av musikken hjemme, helt alene, og fortsette dyrkingen i ensomhet. Men Stig Sæterbakken gir utvilsomt seriens sterkeste portrett av en ung mann, satt i bevegelse av musikken:  

«Det var et jordskjelv som utløste et skred. Etter dette var det ingenting viktigere enn musikken, ingen drøm større enn å spille i band, ingenting mer maktpåliggende enn å sikre seg det ene av de to eksemplarene som ble tatt inn (...) på platebutikken i Storgata på Lillehammer». Eller lese verdensnyhetene i NME og Melody Maker.  

Med Andrej Nebb og hans frihetsjodlende balkanpønk kom Sæterbakken tett på «rockens uforlignelige kraft». Boka starter med en 15-åring som stapper fiskepudding i munnen på sin helt og ender med et fint, vedmodig møte mellom to likemenn ved platespilleren 30 år etterpå. Imellom der: Suverene låt- og tekstanalyser, stedsrapporter og tidsbilder — overraskende journalistisk og lite «litterær» i formen, til Sæterbakken å være, men den indre gløden er hele veien tydelig nok.  

ER SLIKE INTENSE opplevelser og omvendelser mulig for unge musikklyttere og -utøvere dag?

Når alt er gjort, alt er tilgjengelig og alt synes lov?

Jeg vet ikke. Men framtidens popfan vil knapt ha noe bedre sted å begynne utforskingen enn denne bokserien.

Mens vårt nasjonalmuseum for populærmusikk baler med «Virtuelle Rockheim» og andre fikse måter å «engasjere ungdommen», har Falck, Morgenbladet og alle bidragsytere til dette prosjektet bevist at den beste veiviseren til musikkens skatter er noe så umoderne og urocka som det skrevne ord.