For en neve dollar Moore

Moore er ufarlig både som komiker og som dokumentarist, men kombinasjonen er giftig.

I boka «Dude, Where's My Country?» fortsetter Michael Moore sitt komiske korstog mot George W. Bush, republikanere og andre uamerikanske fenomen.

BOK: «Dude, Where's My Country?» ble lansert i USA og Storbritannia i forrige uke.

Den amerikanske satirikeren, aktivisten og patrioten Michael Moore er et helrødt fyrverkeri av selvmotsigelser, overdrivelser og konspirasjoner. Hans forrige bok, «Stupid White Men», var USAs mest solgte faktabok i 2002, ble kåret til årets bok i Storbritannia og solgte mer enn fire millioner eksemplarer verden over.

Michael Moore har tjent seg søkkrik på å angripe de søkkrike. Han angriper makta og de multinasjonale selskapene, men har selv blitt svært mektig. Hans siste bok utgis av det største underholdningsselskapet i USA, AOL Time Warner. Han vil fjerne George W. Bush og innsette Oprah Winfrey som president i USA i 2004. Kort sagt: Fins det i det hele tatt to gode grunner til at man skal ta denne mannen seriøst?

MICHAEL MOORE

sender ut bøker som om de var installasjonskunst. Budskapet er klassisk avantgardisk: «Dette er ikke humor», kunne det vært skrevet med store bokstaver utenpå «Dude, Where's My Country?», men så får man likevel mistanke om at boka er skrevet av en klovn. Eller det kunne stått: «Dette er ikke politikk» på forsiden og «Lurte deg!» på baksiden. Forlaget har ikke gjort det enklere for leserne. Sjangerbetegnelsen de bruker er «politisk humor».

Problemet er bare at Michael Moore ikke er særlig morsom. Innslagsvis, ja, som når han lar Gud slippe til orde i sin nye bok og ber amerikanerne slutte å si «God bless America». Men ingen får latterkrampe når Moore forsøker å konstruere hjertevarme forbindelser mellom George W. Bush og Osama bin Laden. I god konspiratorisk ånd er koblingene formulert som sju spørsmål, men «den store hemmeligholdelsen» faller på sin egen urimelighet når Moore konsekvent bruker autoriserte kilder som The New York Times, The Wall Street Journal og The Washington Post.

DET ER RETT OG SLETT

ingen hemmelighet at bin Laden-familien har hatt økonomiske interesser i Texas, og det er heller ingen hemmelighet at Bush-familien har hatt det. CNN-journalist Peter L. Bergen «avslører» alt langt mer saklig i «Hellig krig. Osama bin Ladens hemmelige nettverk», som til og med oversatt til norsk.

«Dude, Where's My Country?» er et slags forsvarsskrift for det «egentlige» USA, Michael Moores Amerika. Der vi i Europa ofte snakker om det andre Amerika og mener det liberale USA, hevder Moore at det er det konservative hegemoniet som er den unormale tilstanden i amerikansk åndsliv. Det er et gigantisk gap mellom den politikken som utformes i dag og den politikken de fleste amerikanere vil at George W. Bush og republikanere skal føre. Både amerikanerne selv og resten av verden har det bestemte inntrykk at USA under Bush har beveget seg i en konservativ, paranoid og introvert retning, men Moore hevder tvert om: USA er et mer liberalt land enn noensinne.

Og ikke overraskende: Michael Moore har statistikken på sin side, og i kapitlet «A Liberal Paradise» er han langt mer original i sin nyhetsorientering enn i Osama-kapitlet. For eksempel bruker han det amerikanske våpenforbundets (National Rifle Organization) egne tall for å vise at amerikanere vil ha mer våpenkontroll, og ikke mindre.

AMERIKANERE

flest er tilhengere av liberale abortlover, fire av fem amerikanere er tilhengere av positiv diskriminering på universitetene, 83 prosent støtter miljøbevegelsens mål, åtte av ti amerikanere er tilhengere av at helsetilbudet i landet er likt for alle, og så videre. Den siste skansen som gjenstår er spørsmålet om dødsstraff. Tidligere var 80 prosent av amerikanere tilhengere av dødsstraff. Nå er tallet nede i 64 prosent. Dersom alternativet er en livstidsdom som virkelig er en livstidsdom, faller støtten til dødsstraff ned til 46 prosent. - Konservative vet at dette er det ekte Amerika, og de blir gale av å leve i en slik liberal nasjon, skriver Moore, før han tar på seg silkehanskene og viser oss veien ut.

PÅ SAMME MÅTE

som langt flere er feminister enn de som er erklærte feminister, er langt flere amerikanere liberalere uten å bekjenne seg til legningen. Hvite menn er i mindretall i USA (38 prosent), så dersom kvinner, hispanics, afroamerikanere, asiater og andre minoritetsgrupper finner seg en samlende kandidat, er George W. Bush på vei ut av presidentstolen neste år. Og hvor er denne samlende kandidaten? Jo, på tv. En populær kvinne, svart, liberal og bløthjerta:

- Ta godt imot: Oprah Winfrey! Dere tror kanskje jeg skriver dette om Oprah for moro skyld. Jeg er dødsens seriøs, skriver Moore. Og her må vi nesten tro ham. Problemet er bare at Winfrey har fått spørsmålet tidligere og svart:

- De sier at man aldri skal si aldri, men når det gjelder meg og politikk: Aldri. Moore ramser deretter opp en hel rekke andre kjendiser, fra Tom Hanks via Martin Sheen til Caroline Kennedy, men lander til slutt på det nest beste alternativet etter talkshowstjerna - og dette ble altså skrevet før noen visste hvem demokratene hadde av reelle valgkandidater: general Wesley Clark.

- Hvorfor i helvete kjører ikke demokratene fram denne karen? Er det fordi han kan vinne? (!) Bush ville ikke hatt en sjanse. Vel, krigsgeneralen Clark ruster seg til kamp. Denne gangen med anarkisten, katolikken og populisten Michael Moore som infanterist. Hvem hadde trodd det?

Michael Moore er en blanding av en sekretær, en vaktmester og en president. Han samler sammen stoff andre har skrevet, rydder opp og formidler det videre til offentligheten mer eller mindre sannferdig. Med retorisk overbevisning. (Det er ikke uten grunn en masse folk der ute samler underskrifter for å gjøre Michael Moore til USAs nye president.) Moore er ufarlig både som komiker og som dokumentarist, men kombinasjonen er giftig. Kontrastfulle overdrivelser kombinert med solide fakta ser ut til å være dobbelt sannferdig. Michael Moore likner på en narr som er ansatt i Statistisk sentralbyrå. Mange fiender har tidligere med hell knepet Moore i virkelighetsredigering og halvløgner, men Moore er jo bare en komiker, en polemiker, en antiakademiker - Hvem bryr seg?

DEN FRANSKE

aristokraten Alexis de Toqueville mente på 1830-tallet at amerikanere alltid overdriver. Det er mulig, men i så fall må boka «Dude, Where's My Country?» leses i den konteksten den er skrevet. En av Moores argeste bokkonkurrenter på bestselgerlistene var lenge den unge, vakre og blonde journalisten Ann Coulter og hennes angrep på det svikefulle liberale USA. Hennes svar på 11. september var:

- Vi burde angripe landene deres, drepe deres ledere og konvertere dem til kristendommen.

USA er en ideologisk krigssone for tida. Michael Moore er opplagt en effektfull kriger, dokumentarist/humorist eller ikke. Nå er han også væpnet med en general. Det er god nok grunn til å ta ham seriøst.

ANTI-BUSH: Michael Moore er igjen er ute med en subjektiv humorpolitisk bok om verdens eneste supermakt. Han er hatet av mange - men samtidig samles det inn underskrifter for å gjøre ham til USAs president. Her fra en pressekonferanse i London i fjor - mellom George W. Bush og Saddam Hussein.