Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

For en ny meningskritikk

Anmelderen har sterke meninger om hvordan boken er, forsvinnende få om hva den er.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Hva er vitsen med å anmelde norsk samtidslitteratur? Spørsmålet er overmodent, og aksentueres ytterligere av den virkelighet vi for tiden strever med å forklare for våre barn.

Med en litterær anmeldelse forstår de fleste i dag en vurdering av hvor godt eller dårlig en bok er skrevet. Offentlighetens rangering av skjønnlitteraturen følger derav. Veldig godt skrevet = veldig viktig. Middels godt skrevet = middels viktig. Dårlig skrevet = uviktig. En bedømmelse av det som gjennom disse variabler gestaltes, glimrer imidlertid med sitt fravær. Kritikken rammer utsigelsen, ikke det utsagte. Ytterst sjelden blir det reist spørsmål eller tvil omkring den livsoppfatning som kommer til uttrykk. Bare unntaksvis reageres det, positivt eller negativt, på et grunnleggende syn, en grunnleggende holdning. Anmelderen har sterke meninger om hvordan boken er, forsvinnende få om hva den er.

For det kan synes som det ennå går et spøkelse fra 70-tallet rundt i Norge og skremmer anmelderne fra å mene noe om innholdet i de veldig godt skrevne, middels godt skrevne og mindre godt skrevne bøkene. Et gjenferd som har skapt en redsel og vegring med hensyn til å ha en mening om litteraturens mening. (Og da mener jeg ikke forfatterens mening, i programmatisk forstand, men tekstens mening, i litterær forstand.) En vegring som blir kompensert med enda mer bla-bla-bla-pluss og bla-bla-bla-minus fra den gode smaks utømmelige forråd. Med det resultat at et hundretall bøker hvert eneste år passerer mer eller mindre motstandsløst gjennom det offentlige fordøyelsesapparatet, hva enten de kommer ut igjen i den andre enden som «årets roman» eller «ambisiøs, men mislykket».

Hvorfor er det slik? Noe av grunnen kan naturligvis være litteraturen selv, at det ikke er så mye mer å si om saken enn at forfatterens bruk av gjentagelser skaper en suggererende og/eller søvndyssende rytme romanen igjennom. Det kan godt være. Men meningsvegringen blir uansett et problem når de eneste bøkene offentligheten er villig til å akseptere som vesentlige er de som oppfyller det norske krav om en post-hamsunsk velskrevenhet, og da i første rekke for å bekle verket med kaskader av superlativer, de man kappes om å bli sitert fra i forlagenes oppfølgingsannonser. Til hvilket hører at en viktig bok ikke nødvendigvis er en god bok. Og at en god bok ikke nødvendigvis er en viktig bok.

Hvilke konsekvenser får det, når litteraturkritikken begrenser seg til kun å ha en mening om måten ting blir sagt på, og ikke mener noe om de ting som blir sagt?

For det første at det sementeres en nesten enerådende konsensus med hensyn til hva som er godt og hva som er dårlig, derav hva som er viktig og ikke viktig, fordi «vel skrevet» per definisjon også regnes som «vel tenkt».

For det andre at litteraturen homogeniseres, det vil si at alle bøker blir like. Siden differensieringen i all hovedsak foregår langs en skriveteknisk vellykket/mislykket-akse er det gjerne ikke så mye mer å si om de forskjellige bøkene enn at de på en ytterst velskrevet måte - eller en ikke fullt så velskrevet måte - minner oss om at livet er vanskelig å leve og at kjærligheten overvinner alt.

For det tredje at det aldri blir reist noen reell kritikk, verken av litteraturens valg av formale løsninger eller disse formale løsningers eksistensielle implikasjoner, med andre ord: dens poetikk. Poetikken blir aldri satt på noen virkelig prøve. Dermed blir forfatteren heller aldri tvunget til å forsvare sitt prosjekt. Forfatteren behøver ikke legitimere sin virksomhet, sine valg, ettersom bøkene allikevel bare blir vurdert etter graden av hamsunsk velklang. Forfatteren blir aldri tvunget til å forsvare seg, å begrunne sitt syn på litteraturen og verden. (Mye essayistikk kan f.eks. sees i lys av dette, et rent forsvars- eller legitimeringsbehov.) Slik blir en vesentlig dynamikk borte i det offentlige rom. Litteraturresepsjonen blir kjemisk fri for antagonismer. Den eneste stillingtagen blir i praksis den å være for gode bøker og mot dårlige bøker.

Mønsteret gjenfinnes i offentlighetens tilbakevendende krav om mer engasjerte forfattere, den gjentatte klage på forfatternes fravær fra debattene. I stedet for å gå til bøkene, hvor forfatternes engasjement eventuelt finnes, ønsker man altså at forfatterne skal sette litteraturen til side og skrive oppbyggelige leserbrev i stedet, at i det kritiske øyeblikk skal de erklære litteraturen ugyldig ved å se seg nødt til å ty til noe annet. Man vil ha forfatterne, men ikke litteraturen. Selv mener jeg det kritiske øyeblikk er litteraturens øyeblikk fremfor noe. Så også nå, i en tid da massive sannhetsmodeller bokstavelig talt raser sammen rundt oss. Desto mer avgjørende da å kreve noe av litteraturen, i stedet for å kreve av forfatterne at de skal være noe annet enn det de er. Det er ikke Gert Nygårdshaug eller Jan Guillou som forandrer vårt syn på krigen. Det er det Samuel Beckett som allerede har gjort.

En venn av meg får ennå frysninger når han forteller om sine teaterbesøk på 70-tallet og den etterfølgende praten på puben, der diskusjonen om stykket innledes med «Nå, var dere enige, eller?» Det er ikke vanskelig å dele min venns gru, men kan det ikke også hende at vi i mellomtiden har gått for langt i motsatt ytterlighet? Og at denne ytterlighet er akkurat like rigid i sine retningslinjer for hva som er riktig og hva som ikke er riktig å basere en vurdering av et kunstverk på? At en didaktisk «innholdisme» har sin groteske tvilling i en kjønnsløs og perfeksjonistisk «formisme»? Og at denne «formismen» står i fare for å redusere litteraturanmelderens rolle til blott å skulle avgjøre om drittsekken fra Drammen er troverdig fremstilt og om novellen han opptrer i er tilstrekkelig stringent komponert?

Konsekvensen er i alle tilfeller en massiv forflytning av vår kollektive kritiske bevissthet. I verste fall en kritikk eksklusivt forbeholdt form. Det er det samme forholdet som for lengst har ødelagt politikken som retorisk arena. Liksom våre nådeløse blikk oppdager det minste avvik fra det velformulertes gyldne middelvei, samtidig som innholdet går oss hus forbi. Og til slutt sitter vi her som en gjeng tannløse esteter alle mann. Ramsalt kritiske til hver setning som ikke er godt nok skrevet, godt nok sagt, godt nok fremført, og fullstendig ukritiske til hva som sies, hva som fortelles, hva som skrives. Eksperter på god smak, uten tenner for annet enn suppe og grøt.

Tiden er derfor overmoden, etter mitt syn, for litteraturkritikken å gå mye lenger i retning av ikke bare å bedømme teksten, men også det av teksten utleste. En roman er ikke bare et estetisk objekt, den er også en meningsbærende struktur. Som, enten forfatteren vil eller ikke, gir til kjenne et mer eller mindre tydelig syn på verden. Vi trenger en kritikk som ikke bare kritiserer forfatterens omgang med litterære virkemidler, men også hans/hennes syn på verden. En slik kritikk ville skjerpe litteraturen radikalt. Og en slik skjerpet litteratur ville i sin tur skjerpe litteraturkritikken. Som igjen ville skjerpe litteraturen. Som igjen ville skjerpe kritikken.

Jeg tror forholdene ligger maksimalt til rette for en slik dreining nå. Etter å ha erfart både innholdismen og formismen i deres respektive ytterligheter burde vi saktens være i stand til å kombinere dem. Og såpass vil jeg tro at har vi lært langs historiens kraftlinjer at vi ikke behøver å gjøre de gamle feilene om igjen. Jeg tror både litteraturen og kritikken har alt å tjene på dette. Altså en langt sterkere meningsorientert kritikk, ikke i banal politisk betydning, men i en litterær, eksistensiell (og på den måten eventuelt også politisk) betydning. Det ville sette nytt press på forfatterne. Vi lever i stygge tider. Det er på tide å kreve mer enn lutter velskrevenhet av de «gode» forfatterne.

Hele Norges coronakart