TAR FEIL:  Kjetil Rolness, her på Aschehougs hagefest, mener forskerne svartmaler situasjonen, og at tallene deres ikke gir hold for å si at kvinner er spesielt utsatt i det nye digitale ordskiftet. Men han bruker selv ikke signifikante tall.
TAR FEIL: Kjetil Rolness, her på Aschehougs hagefest, mener forskerne svartmaler situasjonen, og at tallene deres ikke gir hold for å si at kvinner er spesielt utsatt i det nye digitale ordskiftet. Men han bruker selv ikke signifikante tall.Vis mer

For enkelt, Kjetil Rolness

Et slående trekk i forskningen er at kvinner i mindre grad sier at de ville si sin mening offentlig, i lys av ulike former for sosiale reaksjoner.

Debattinnlegg

I sin kommentar «Kjønn ingen hindring. Kjør debatt!» retter Kjetil Rolness kritikk mot det bildet forskerne i prosjektet «Status for ytringsfriheten i Norge» tegner av nettdebatten og av kvinners posisjon spesielt. Rolness mener vi svartmaler situasjonen, og at tallene våre ikke gir hold for å si at kvinner er spesielt utsatt i det nye digitale ordskiftet. Dette har vi lyst til å svare på, som forskere bak Fritt Ords monitorprosjekt og to av tre redaktører bak sluttrapporten.

Nettdebatt handler om mer enn netthets: Aller først: vårt prosjekt strekker seg lenger enn å kartlegge omfanget av netthets, og hvordan slik hets eventuelt rammer menn og kvinner ulikt. Hvis vi skal forstå hva som begrenser eller muliggjør deltagelse i offentlig debatt i Norge, må vi også forstå andre typer sosiale begrensninger, slik som frykten for å støte eller såre andre med det man sier, eller hensynet til hva andre vil tenke om en. Dette handler om hvor sterkt ulike normer begrenser hva ulike grupper opplever at det er mulig å ytre seg om offentlig.

Hovedpoenget i den kronikken som Rolness viser til (Aftenposten, 19.11) var nettopp å sette dette fenomenet på dagorden og å vise at selvbegrensning ser ut til å være utbredt. Et viktig spørsmål er om noen grupper er mer tilbøyelige til å holde meningene sine tilbake. Grunnen til at vi vektla kvinners selvbegrensning spesielt, var at et slående trekk i materialet er at kvinner i mindre grad sier at de ville si sin mening offentlig i lys av ulike former for sosiale reaksjoner. For eksempel sier bare 5 prosent av kvinnene mot 13 prosent av mennene at de ville ytre en mening som var viktig for dem i sosiale medier hvis det er fare for at ytringen kan støte personer eller grupper.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Som Rolness påpeker, finner vi også at de som plasserer seg ytterst til høyre på den politiske skalaen er mindre tilbøyelige til å ytre meningen sin når det fare for å bli mobbet eller for reaksjoner fra arbeidsgiver. Men her er bildet mer sammensatt. Denne gruppen er mer tilbøyelig enn andre til å ytre seg selv om de kan oppfattes som rasistiske. Dette har vi tydelig redegjort for i rapporten. I tillegg har vi også pekt på at eldre er mer tilbakeholdne enn yngre.

Å forstå hvordan netthets virker: Når det gjelder netthets spesielt, har vi hatt ambisjoner om å komme forbi rene beskrivelser og komme nærmere reaksjoner og konsekvenser hos dem som utsettes for det. I rapporten har vi redegjort tydelig og klart for omfanget av ubehagelige kommentarer rettet mot kvinner og menn, samt mot etniske minoriteter. Forekomsten er totalt sett kanskje lavere enn vi trodde (31 prosent), selv om det er vanskelig å veie et slikt tall når vi ikke har tidligere undersøkelser å støtte oss til. Det er ikke noen statistisk signifikant forskjell på hvorvidt menn og kvinner har fått ubehagelige kommentarer, de kommer altså ut likt. Forskjellen mellom menn og kvinner når det gjelder om de er blitt mer forsiktige etter slike opplevelser, er derimot signifikant. 20 prosent av kvinnene og 16 prosent av mennene er blitt mer forsiktige, og flere av kvinnene (14 mot 7 prosent) sier at de ikke vet.

Vi mener at denne forskjellen antyder at menn og kvinner gjør seg ulike opplevelser når de deltar, og at dette ikke nødvendigvis handler om omfanget av kommentarer, men av deres innhold og form. Både blant menn og kvinner er kommentarer rettet mot innholdet i argumentet det som forekommer oftest. Men i tillegg får kvinner oftere enn menn kommentarer rettet mot kjønn og utseende. 20 prosent av kvinnene mot 4 prosent av mennene sier at de ubehagelige kommentarene de oftest får er rettet mot deres kjønn.

Det er viktig å rette søkelys mot og dokumentere hvordan slik identitetsbaserte kommentarer rammer. Å tydeliggjøre dette handler ikke om å svartmale nettdebatten, men om å komme nærmere faktorer som betinger deltagelse. Hvis noen grupper opplever at de diskrediteres og at argumentet ikke tas i sin egen rett, kan det begrense deres ønske om å delta. I den parallelle undersøkelsen vi gjorde blant ikke-vestlige innvandrere og etterkommere fant vi at de hadde opplevd at et helt sett av slike merkelapper ble brukt, knyttet til nasjonalitet, religion og etnisitet. Minoritetene uttalte også i langt høyere grad enn majoriteten at de var blitt mer forsiktige. Blant kvinner med minoritetsbakgrunn sa 38 prosent at de var blitt mer forsiktige etter å ha fått ubehagelige kommentarer.

Er kvinner mindre interessert? For Rolness er et hovedpoeng at kvinner er mindre interessert i politikk enn menn, og han mener det er dette som forklarer forskjeller i deltagelse, heller enn at nettdebatten er for ubehagelig. Vi tror det er riktig at både holdninger, politisk interesse og personlighet spiller inn i forhold til om folk velger å delta i debatt eller ikke. I analysene vi har gjort, for eksempel av selvbegrensning, har vi undersøkt betydningen av ulike slike faktorer, og finner at kjønn spiller en rolle, også når vi holder politisk interesse og psykologiske faktorer konstant. Selv om studier kan tyde på at menn og kvinner oppfatter og interesserer seg for politikk på ulike måter, mener vi det blir for enkelt, slik Rolness gjør, å avskrive forhold ved debatten som forklaring på valget om å ytre viktige meninger eller ikke.

Debatten om debatten: Vi er helt enige med Rolness i at debatten om debatten er viktig. Hvordan vi snakker om ordskiftet, vil være viktig for hvilke stemmer som velger å engasjere seg eller ikke. I debatten om debatten slik vi ser den gjennom vår forskning, hører flere fortellinger hjemme. Det er et faktum at mange deltar, og at debatten i stort kanskje er bedre enn sitt rykte. Samtidig er det også et faktum at en del begrenses av de normene de oppfatter at råder, samt at identitetsbasert hets også finner sted.

Et viktig poeng er at nettdebatten verken er entydig eller statisk. De kvalitative studiene vi har gjort viser at opplevelser av hets og muligheten til å uttrykke egen stemme varierer sterkt i forhold til debatt-temaer, arenaer og posisjoner, og at dette har endret seg over tid. For eksempel trigger det å være kvinnelig muslim som forsvarer hijab helt andre reaksjoner enn det å være en kvinnelig muslim som diskuterer miljøpolitikk. Slike variasjoner må vi skaffe oss dypere kunnskap om. Likevel kommer vi ikke bort fra at den digitale offentligheten preges av politiske anerkjennelseskamper der noen typer av nasjonalitet, etnisitet, kultur, religion, kjønn, seksuell legning ikke gis den samme verdighet og status som andre mer verdsatte identiteter. Så lenge en slik anerkjennelse ikke er en realitet, vil debatten om hvorvidt ulike stemmer får plass i det offentlige ordskiftet fortsette.