JUBILEUM: Margit Sandemo i Valdres på 70-års dagen. Sølvi Wærhaug skriver: «140 gjester kom fra inn- og utland: familie, venner og bekjente, sjamaner, astrologer, hekser og spøkelsesjegere.» Foto: NTB Scanpix
JUBILEUM: Margit Sandemo i Valdres på 70-års dagen. Sølvi Wærhaug skriver: «140 gjester kom fra inn- og utland: familie, venner og bekjente, sjamaner, astrologer, hekser og spøkelsesjegere.» Foto: NTB ScanpixVis mer

Anmeldelse av Sølvi Wærhaugs «Eventyrdronningen»

For et dramatisk liv!

Om forfatterens vei til en makeløs suksess.

For under en måned siden døde Margit Sandemo, en av Norges mest leste forfattere gjennom alle tider. Hun ble 94 år gammel.

Journalisten Sølvi Wærhaug ble kjent med henne allerede som skolebarn. Siden har hun med ujevne mellomrom møtt forfatteren, både privat og som kulturjournalist i VG.

En flott bauta

Biografien er blitt til gjennom lang tid. Dødsfallet er helt på målstreken kommet med i bokas epilog. Teksten er – naturlig nok – dels formulert i presens, som om Sandemo fortsatt var i live. Boka blir uansett stående som en bauta ved veis ende.

For et dramatisk liv! Wærhaug går kronologisk og tradisjonelt til verks. Hjemmet var en kontrastenes verden. Mora kom fra en svensk adelsslekt, faren var en sønn av en enslig mor i Valdres. Ryktene ville ha det til at Bjørnstjerne Bjørnson var hans far. Wærhaug finner sannheten om denne myten, i siste kapittel. Den skal vi ikke røpe her.

Barndom og overgrep

Begge var sterke personligheter, på hver sin måte forankret i kunst og kultur. Mora var familiens ankerfeste, faren en mer uberegnelig figur, en mann både kone og barn fikk et ambivalent forhold til.

Fra hun var sju, vokste Margit Sandemo opp hos sin mor i Sverige, i et strengt puritansk, kristent, men velstående miljø. Sentralt står de brutale overgrepene Sandemo ble utsatt for som barn, flere voldtekter utøvd av fremmede menn. Den siste endte ifølge forfatteren selv med at hun klarte å drepe overfallsmannen med en spiss stein. Traumene etter disse fryktelige opplevelsene vies stor plass.

Merkelige syner

Det gjør også forfatterens opplevelse av å være synsk. Stadig ser hun merkverdige skikkelser, som dukker opp og forsvinner, og hun er overbevist i troen på sjelevandring. Hennes evne til å leve i et normalt, seksuelt forhold blir skildret som vanskelig, etter volden hun ble utsatt for som liten, men på et visst tidspunkt treffer hun sitt livs kjærlighet, en mann hun er gift med fram til hans død.

Sandemo har selv vært såpass åpen om de mange krisene i sitt eget liv, at denne biografien knapt kan kalles sensasjonell. Men den samler stoffet og setter livet i sammenheng med forfatterskapet. Sandemo ble folkets dikter, men imponerte ikke akademia. Diskusjonene gikk dels høyt om både erotikk og satanisme, men Sandemo ble ved sin lest og forsynte folk med det de ville ha: Medrivende, dramatiske fortellinger, ikke minst om sterke kvinner.

Ungdommens dikter

Boka er rik på detaljer, men har et visst preg av oppramsing som kan virke monoton. Avsnitt med medisinske eller psykiatriske forklaringer blir leksikalske og løsrevne og ikke integrert i fortellingen. Forfatteren har ikke funnet en stemme som gir sagaen om Margit Sandemo den intensiteten den innbyr til.

Men Wærhaug skriver godt om forfatterskapets kvaliteter. Hun siterer både lesere og kritikere, blant andre Jon Michelet. I en ellers kritisk anmeldelse, konkluderer han med en setning vi uten videre slutter oss til: «Lenge leve Margit Sandemo, som får ungdommen til å lese!»

.