Anmeldelse: Kamikaze på HBO Max

For et stjerneskudd!

Danske Marie Reuther stråler i «Kamikaze», en ny dramaserie basert på Erlend Loes tragikomiske flystyrt-roman.

KAMIKAZE: Den første danske originalserien fra HBO er basert på en roman av Erlend Loe. Se traileren Vis mer
Publisert

«Kamikaze»

Dramaserie

Tidspunkt: 14.11.2021
Beskrivelse: Dansk stjerneskudd i tragikomisk Erlend Loe-serie.
Kanal: HBO Max

«Sex, dop og nær døden-opplevelser florerer.»
Se alle anmeldelser

Den aller første danske originalserien fra HBO er basert på en Erlend Loe-roman om ei jente som forsøker å ta livet av seg på de mest fantasifulle måter .

«Kamikaze» er akkurat så sår, dyster og absurd som den høres ut som.

Takket være skuespillertalentet Marie Reuther, og en ambisiøs, men samtidig lett og overskuddspreget fortellerstil, er den ganske god også.

Dramatisk åpning

Den kritikerroste romanen «Muleum» kom ut i 2007 og er på mange måter en klassisk Loe-bok: En lett provokativ historie om et menneske som tar et radikalt livsvalg og stiller seg på utsiden av samfunnet. At dette mennesket er en 18 år gammel vestkantjente, ble omtalt som dristig fra en da 40 år gammel mannlig forfatter, som også ga henne et langt mer modent språk enn hva som var sannsynlig. Det er en relevant innvending mot serien også, men «Kamikaze» er knapt noe realistisk drama.

Dessuten er 18-årige Julie så troverdig framstilt av Reuther at vi kan godta det meste. For en kraftprestasjon denne rollen er! Reuther er til stede i nesten hver eneste scene, og hennes Julie er akkurat så kompleks som 18-årige jenter ofte er: barnlig usikker og naiv i det ene øyeblikket, og bråmoden, verdensvant og badass (for å sitere en mexicansk gangsterrapper hun møter) i det neste. Hun utvikler seg også mye underveis. Dermed blir serien også en coming of age-historie, eller dannelsesreise, om et ungt menneske som må finne ut hvem hun er og hva hun vil.

Men først den dramatiske begynnelsen. Eller «slutten på det hele», som Julie sier, med den filosofisk-poetiske fortellerstemmen som bærer store deler av serien. I åpningsscenen sitter hun bak spakene på et småfly som er i ferd med å styrte i ørkenen. Så spoler vi tilbake, tilsynelatende for å få greie på hvordan hun endte der. Og starten på hennes egenfortalte historie er minst like dramatisk: Hele familien hennes, mor, far og storebror, dør i en flystyrt i jungelen i Afrika. Plutselig sitter hun mutters alene i et digert herskapshus, med masse penger på konto, men ingenting å leve for.

Etter en litt mer lavmælt innledning, øker dramatikken igjen, idet hun bestemmer seg for å avslutte livet, hun også. Men hun gjør det så vanskelig som mulig for seg selv.

Sex, dop og død

Alt er ikke bare mørkt. En som ikke har tenkt å leve videre, har ingenting å tape, og det - kombinert med de ubegrensede midlene foreldrene har etterlatt henne - fører til en utagerende og nokså tragikomisk reise via mange ulike verdenshjørner. Sex, dop og nær døden-opplevelser florerer, men innimellom klippes det både framover og bakover i tid. Fortellerstemmen tilhører den skadde Julie i ørkenen, som rekonstruerer minner fra barndom og oppvekst og filosoferer over livet og døden, samtidig som hun forteller om sin egen selvmordsreise, alt dokumentert i en slags videodagbok på mobilen.

Julie snakker mye i bilder og metaforer, og ofte billedlegges monologen hennes av tilsynelatende dokumentariske klippbilder: Alt fra fødsler til flystyrt fungerer som konkrete illustrasjoner til de språklige bildene og assosiasjonene hun bruker. Effekten er både sår og komisk på samme tid. Det gir en opplevelse av å sitte inni hodet hennes og se verden med hennes skakke blikk, samtidig som det gir et lett og uhøytidelig preg til noe som ellers kunne blitt nokså høyttravende.

Mysteriet Julie

Serien er visuelt lekker og dveler ofte ved stilige bildeutsnitt. Kontrastene er skarpe, med brå vekslinger fra hardt sminkede rikmannskids i Danmark til den stadig mer nedkjørte Julie i ørkenen.

Hjemme i villaen blir den polske flisleggeren Krysztof Julies nærmeste. Oppførselen hennes overfor ham og flere andre menn hun møter - og bruker - kunne vært provoserende, hadde det ikke vært for at hun er så tydelig ødelagt. Men det er et klasseperspektiv her også, om enn litt klisjéfylt: Materielt sett har hun mer enn alle andre, men hun mangler det aller viktigste. Nærhet, kjærlighet, en mening med livet.

En utfordring for serien er at den avstanden som skapes mellom Julie og menneskene rundt henne, også kan oppstå mellom henne og seerne. Fortellingen engasjerer ikke like mye hele veien, og scener som kunne vært gripende, har en tendens til å drukne i alt det absurde og ekstreme. Julie er jo ikke helt lett å forstå seg på heller, enda så mange innblikk vi får i tankerekkene hennes. Men det blir lettere etter hvert, som om Julie selv er et mysterium vi gradvis avdekker. Avslutningen er nesten overraskende tradisjonell, det øvrige hendelsesforløpet tatt i betraktning.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer