For få norske tegneserier

Det er bare i ett land i verden, Japan, hvor folk leser mer tegneserier enn i Norge. Allikevel utgjør de originale norskproduserte seriene bare et par prosent av det totale tegneseriemarkedet i Norge. En viktig grunn til dette er at det ikke har eksistert noen levende norsk avistegneserietradisjon her til lands. Hvorfor er det sånn, og må det være slik?

Avistegneserier er regnet som et viktig innslag i de aller fleste aviser i Norge og sies å være noe av det mest populære og vanedannende stoffet en avis kan publisere. Dessverre har ikke norske aviser i særlig grad sett verdien av å publisere norske avistegneserier. Dette er i sterk kontrast til den sterke posisjon hjemmeavlede avistegneserier har i våre naboland Finland, Danmark og Sverige.

Betydningen av norske avistegneserier understrekes av avistegneserienes dominerende stilling også på det kommersielle tegne- seriemarkedet i Norge, hvor de fleste storselgerne i blad-, album- eller bokform er basert på avistegneserier. Det skulle være nok å nevne Tommy & Tigern, Ernie, Billy og Fantomet. Selv Donald Duck (i 1938) og Mikke Mus (1930) startet sine tegneseriekarrierer som avisstriper.

Det synes derfor ganske opplagt at uten etableringen av en levende norsk avistegneserietradisjon som kan bidra til å dyrke fram populære norske avistegneserier, vil norske tegneserier fortsette med å være en liten, marginal del av det kommersielle tegneseriemarkedet i Norge.

Serieutvalget i norske aviser og ukeblader karakteriseres av et ganske konservativt serieutvalg, hvor det i stor grad er de gamle amerikanske traverne som holder stand. Derfor er situasjonen i dag at de norske avisene i stor grad fortsatt trykker de samme seriene som har gått i opptil 70 år, som Fantomet (1936), Knøttene (1950), Blondie (1930) og Billy (1950). Dette er go'serier fra gammelt av med en gylden fortid, men som med årene naturlig nok har tapt seg kvalitetsmessig. Det er ikke så rart - det er vel knapt å forvente at en avisstripe skal være like morsom og interessant i 50 år og mer - hver dag! I tillegg kommer det at mange av disse gamle seriene ikke lenger lages av de opprinnelige serieskaperne.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Avisenes trofasthet overfor disse seriene fører til at det er svært vanskelig for nye, friske serier å slippe til. Selv noen av tegneseriens største suksesser som Tommy & Tigern, Dilbert, Ernie og Larson har måttet vente i opptil 10 og 15 av sine beste år på å få slippe til i norske aviser. I Larsons tilfelle ble det nesten komisk, fordi han bare et halvt år etter at Dagbladet endelig tok sjansen på å trykke den, la ned sin «gale verden». Siden har Dagbladet måtte kjøre repriser på gammelt stoff...

Vanskeligst har det allikevel vært for norske avistegneserier å slippe til i avisene:

Da Dagbladet i fjor bestemte seg for å publisere Frode Øverlis «Pondus», var dette første gang på nesten 25 år at en av de største norske avisene ryddet plass til en fast norsk avistegneserie. Typisk nok har denne «prøveballongen» vist seg å være en kjempesuksess, noe som har gjort sitt til at Dagbladet i år har satt igang et svært ambisiøst rekrutteringsarbeide i samarbeid med Bladkompaniet og Norsk kulturråd for å dyrke fram nye norske avisserier.

En viktig forutsetning for såvel norske avistegneserier som tegneseriens framtidige posisjon som et massemedium tror jeg er at avisene må følge med på hva som skjer i markedet og være åpne for nye bra serier, såvel utenlandske som norske. Jeg tror nemlig bestemt at nye generasjoner serielesere ikke kommer til å la seg engasjere av tegneserier i samme grad som tidligere generasjoner hvis de blir avspist med dagens blasse utgaver av Billy, Fantomet og Pusur, som historisk sett har vært en viktig inngangsport for folk flest til seriemediet, på linje med Donald Duck & co. Det virker som et paradoks at avisenes serieutvalg ofte virker svært gammelmodig og ikke spesielt rettet mot ungdom og unge voksne, som avisene ellers er så opptatt av å trekke til seg. Nye, friske tegneserier burde være et aktuelt virkemiddel i kampen om disse leserne.

Spesielt tror jeg norske aviser i framtida bør slippe til nye, norske originale serier som lettere appellerer til norske lesere pga. opplagte forhold som norsk originalspråk og felles kulturbakgrunn. De mange norske humorsuksessene på tv, i radio, på film og revyscene skulle være et godt tegn på at nordmenn sikkert vil ha norsk originalhumor også i tegneserieform, noe den raskt voksende suksessen til Frode Øverlis Pondus-tegneserie også bekrefter. Denne serien har på kort tid etablert seg i store aviser som Dagbladet, Bergens Tidende og Adresseavisen, i tillegg til en håndfull lokalaviser, den er en populær bi-serie i det norske og svenske Ernie-bladet og ble nylig utgitt i sitt første album i imponerende 18000 i første opplag.

En annen annerledes avistegneserie er den stadig mer populære selvtitulerte serien til Karine Haaland, som går i bladet Larsons gale verden. Det er en serie som er særnorsk og unik og som fungerer glimrende som korte, treffsikre kommentarer til aktuelle politiske hendelser, ting i tida og kontroversielle, dagsaktuelle temaer.

Denne serien er også et godt eksempel på alternative bruksområder for tegneserier i avisene; som politiske ukentlige kommentarer, som poengtert og humoristisk illustrasjonsmateriale til featureartikler, som sesongbetont stoff i forbindelse med fotball-VM, valg/politiske begivenheter, juleserier, visuelt krydder til helgesidene, ukentlige eventyr-/spenningsserier for de yngste og så videre.

Forutsetningene for utviklingen av en norsk avisserietradisjon har antageligvis aldri vært bedre enn i dag. En sterk generasjon av etablerte serieskapere er mer kreative enn noensinne og bakfra kommer det en gjeng med unge, lovende folk som er klare for å prøve å etablere seg innen avisseriesjangeren. Det viste bl.a. avisseriekonkurransen Dagbladet arrangerte i fjor, hvor avisa mottok ikke mindre enn 250 kvalifiserte bidrag fra hele landet og fra alle slags folk. Men det er helt avgjørende at de dyktigste serieskaperne får en fair sjanse til å bli publisert og tjene penger på seriene sine hvis ikke den oppturen vi ser konturene av nå bare skal bli et blaff.

Mye av grunnen til at det ser såpass lovende ut i dag er at Dagbladet og de ledende regionsavisene Bergens Tidende og Adresseavisen har tatt tak i de norske avistegneseriene og ser ut til å ha stor suksess med det. I tillegg til Pondus og den nyetablerte gjesteserien, hvor nye talenter får prøvd seg i tur og orden i et par måneder hver seg, har Dagbladet også Steffen Kvernelands ukentlige Amputerte klassikere, som nylig ble innkjøpt av Nasjonalgalleriet som den første og eneste tegneserie noensinne. Bergens Tidende og Adresseavisen følger også godt opp med aktiv bruk av norske tegneserieskapere som Lars Fiske, Inkalill og Tveit/Grinde i sine helgebilag og Pondus på hverdager.

Bladkompaniet ser også ut til å ha klaff med sin offensive satsning på norske (avis)tegneserier i bladene sine. Av materialet som trykkes i de tre salgssuksessene Ernie, Larson og Tommy og Tigern er opptil 30% norske tegneserier, og de jobber aktivt med å utvikle nye, norske serier.

Norsk kulturråd tar også aktivt del i utviklingen av nye, norske tegneserier, og de har vært med på å støtte flere tiltak som har med utvikling av norske avistegneserier å gjør.

Men det er et problem at de tradisjonelle formidlerne av avistegneserier til norske aviser og ukeblader - Bulls, Europa Press og PIB, som tilsammen står for distribusjon av 95% av avistegneseriene som trykkes i norske aviser, ikke har vist interesse for eller evne til å utvikle og formidle norske avistegneserier. Det betyr at norske serieskapere foreløpig må gå andre alternative veier for å få solgt seriene sine til avisene, noe som ikke er helt enkelt.

Avisene bør derfor være mer åpne og søkende selv og samtidig gjøre det klart overfor Bulls og de andre syndikatene at de ønsker også norske avistegneserier. Da må Bulls & co. enten tilpasse seg den nye virkeligheten eller begynne å tape markedsandeler.