For fransk for sitt eget beste

I følge «Noen dager i Paris» er utroskap kuren for alle samlivsproblemer. Også dem som ikke finnes.

FILM: På en liten gård i Normandie driver ekteparet Brigitte (Isabelle Huppert) og Xavier (Jean-Pierre Darroussin) storfeoppdrett. Geskjeften legger beslag på mye av deres tid, men inntekten er anstendig, og de to setter pris på å leve et tradisjonelt liv i nær kontakt med dyrene. Faktisk presenteres de to som så samkjørte og inngrodd hengivne, at når Brigitte et drøyt kvarter inn i filmen blir ungpikeforelsket i en mann som er halvparten så gammel som henne, er det en plottvending som kommer helt ut av det blå.   

Franskmennene er imidlertid glade i sine utroskapshistorier, og da særlig dem som ender godt, og skal man tro regissør Marc Fitoussi er det ingenting som er bedre egnet til å bringe mennesker nærmere sammen enn plutselige, innfallsbaserte ekteskapsbrudd.

Utroskap helbreder
Under påskudd av å skulle besøke en hudlege, haster den 60 år gamle damen til Paris for å spore opp sin unge flamme. Men etter noen ukomfortable scener i en American Apparel-butikk ender hun i stedet opp sammen med en dansk odontolog (Mikael Nyqvist) som tilfeldigvis befinner seg på samme hotell. Om det høres lemfeldig ut, er det fordi det er det.

Faktisk skal man være riktig så personlig investert i teorien om utroskap som en mirakelkur for samlivsproblemer for at «Noen dager i Paris» i det hele tatt skal henge på greip. Fitoussi har nemlig omrokkert den romantiske komediens strukturelle elementer til en hinderløype han gang på gang snubler i. Og selv om brudd med etablerte manusregler i utgangspunktet er velkomment, fratar regissørens originale grep de individuelle scenene all deres potensielle gjennomslagskraft.

Frankofil
Isabelle Huppert er en av de aller største skuespillerne i europeisk film, men heller ikke hun makter å gjøre denne fortellingen til noe mer enn en øvelse i banal cinematisk frankofili. Hupperts himlende øyne og Agnès Godards kjærlige fotografering av Paris' boulevarder, Normandies grønne jorder og veteranbiler med listverk av tre har utvilsomt et publikum. Men det har ingenting med god film å gjøre.