For halv maskin

VOLDA (Dagbladet): Locomotives lager plater som bør gjøre bandet til et fyrtårn i Rocke-Norge. Men lørdagens turnéåpning i Volda viser at de har betenkelig mange hull som liveband.

Locomotives benyttet Volda-konserten til å avsløre dårlig selvinnsikt og mangel på forståelse av dramaturgien i en rock'n'roll-konsert.

Å bruke den seige, melankolske og laaange tittellåta «Albert» som åpningslåt, er det stil og mot over. Låta har en forventning og en stigning i seg som gjør den til en overraskende og bra åpning.

Deretter ville det vært naturlig å pange på med en av bandets smarte, kjappe og hissige hiter. Isteden leverer bandet den merksnodige «Boyfriend», som publikum ikke har hørt før, og ikke har så lyst til å høre igjen heller.

Melankoli

Seinere henfaller Locomotives igjen til litt vel mye melankoli og tristesse. Synd, ettersom Locomotives er så himla mye bedre som energiske øserockere enn de er som dypsindige ballademakere. Og ærlig talt: En lørdagskveld på Norges kanskje aller beste studentkro er jo som skapt for heftige adrenalinkick etter midnatt.

Publikum vil ta av, men de får liksom ikke helt lov av Locomotives, som av en eller annen mystisk grunn har behov for å vise at de er nesten like dype og såre og nære og nakne som Radiohead.

Øyeblikk av lykke

Vi får små øyeblikk av lykke innimellom. Det gyver av «Texas», «Three Girls» er årets beste poplåt så langt, og liveversjonen av «Flintstones» er bare forrykende uimotståelig. Men typisk for konserten; når bandet har muligheten til å hamre et overbevisende budskap inn i hodene på et tent og villig publikum, svikter de. Den eksplosive «Yeah» er helt ypperlig som siste låt i det ordinære settet, men Kåre Vestrheim og co skjønner ikke tegninga, og kutter låta akkurat idet Volda-studentene er blitt sugne på å gå bananas.

«Universe» og «Spin» som ekstranumre er rene parademarsjen. Når bandet kverner av gårde med tre gitarer i sistnevnte låt, er Locomotives en fysisk rock'n'roll-opplevelse på sitt beste.
Totalt sett er det imidlertid åpenbart at Loco har mye å gå på. De viser liten vilje til spontanitet, mangler ekte bandkjemi på scenen, og er ikke minst en noe fattig visuell opplevelse. Vokalist Hans Jørgen Støp fungerer bare tidvis som en manisk, sprelsk frontmann. Et treukers frontfigurkurs kunne kanskje gjort hele Locomotives til en mer helstøpt liveattraksjon?

LOKFØRER'N: Vokalist Hans Jørgen Støp og resten av Locomotives har hverken DumDum Boys' karisma eller Motorpsychos musikalske slagkraft.