Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

For historiens skyld

Norge er i mange tilfeller et slendrianland når det gjelder bevaring av historisk materiale.

RIKSANTIKVAREN HAR

politianmeldt et menighetsråd i Elverum fordi man sandblåste en fredet kirke.

De som brenner eller kaster uerstattelige deler av vår hukommelse i form av brev, manuskripter og andre dokumenter, risikerer derimot ingenting.

Det norske arkivverket gjør en viktig innsats. Et nett av kommunale, fylkeskommunale og statlige arkiver har til oppgave å bevare skrifter av alle slag for ettertida. De sentrale er Riksarkivet, Nasjonalbiblioteket og de åtte statsarkivavdelingene.

Det bygges nye anlegg for å sikre materialet bedre mot brann, tyveri og ugunstig klima.

Personalet kurses og det satses på å gjøre brev, dokumenter, bøker og skrifter tilgjengelig for forskere. Derimot blir det brukt forbausende små ressurser for å hindre at viktige deler av denne nasjonale hukommelsen blir ødelagt, før den overhodet kommer i arkivarenes hender.

DET TRENGS

en innsats på to hovedområder:

Arkivinstitusjonene må intensivere sin informasjonsvirksomhet, med sikte på å øke folks bevissthet om potensielt betydningsfullt skriftlig materiale i privat eie.

Arkivinstitusjonene må i høyere grad enn i dag gis ressurser til å drive oppsøkende, tillitskapende virksomhet.

Norge er i mange tilfeller et slendrianland når det gjelder bevaring av historisk materiale -   særlig i de sakene der det er fullt og helt opp til privatpersoner å avgjøre hva som skal tas vare på for ettertida. Det trengs ikke stor fantasi for å tenke seg hvor mye som går tapt under tidspress ved arveoppgjør, rydding av leiligheter og hus og for eksempel når forlag og andre private bedrifter skifter eiere eller slås sammen. I ei tid da stadig mer kommunikasjon skjer elektronisk, reises det også nye, krevende problemstillinger med hensyn til bevaring og arkivering.

DET ER ET INTERESSANT

spørsmål hva slags historie det vil være mulig å skrive i framtida hvis nesten alle kilder omhandler institusjoner og ikke personer. Det finnes elementer av verdifull historisk arv i atskillig flere brev- og dokumentsamlinger enn det man kan se når materialet fortsatt er samtidig. Amerikabrevene illustrerer dette på en instruktiv måte. Hva hadde vi visst om nordmenn som utvandret til Amerika og hvordan de klarte seg i det nye landet uten tusenvis av amerikabrev? Mye mindre. Da amerikabrevene ble skrevet utover siste halvdel av 1800-åra, var de av privat karakter, meddelelser mellom slektninger og venner. Etter hvert som tida gikk og de omtalte personene døde, ble den private dimensjonen i brevene svekket, mens den historiske kildedimensjonen kom i framgrunnen. Det samme skjer med nesten all korrespondanse.

MEN DE FLESTE

privatpersoner har naturlig nok få forutsetninger for å skjønne at slikt materiale kan gi verdifull innsikt for fagfolk en gang i framtida - ikke nå, men kanskje om 50 år, og gjerne anonymisert. Da reduseres også risikoen for å krenke private interesser.

For det å arkivere innebærer ikke nødvendigvis noen intensjon om å offentliggjøre. I en del tilfeller skal et materiale kanskje aldri ses av andre øyne enn rettighetsforvalternes. Men ved å bevare på en forsvarlig måte, gir man ettertida en sjanse til å vurdere kildene. Dette skillet mellom arkivering og offentliggjøring er forutsetningen for å føre et meningsfullt ordskifte. Vi snakker om det første. Det siste er et spørsmål for ettertida å ta stilling til, med tidsavstandens dømmekraft, når mye kan ses i et annet perspektiv.

SELV HAR

artikkelforfatterne vært i den heldige situasjon at vi som biografer har kunnet samarbeide tett med nære etterlatte av dem vi har skrevet om - men uten at de har hatt noen innflytelse på den ferdige teksten utenom å være kilder. Olav H. Hauges enke, Bodil Cappelen, ga biografen tilgang til alt materiale hun har, i tillit til at biografen var i stand til å foreta etiske og faglige vurderinger om hva som er vesentlig og ikke vesentlig å skrive om. Samme innstilling har Hamsun-familien hatt overfor Knut Hamsuns biograf.

DET KREVER KLOKSKAP,

historisk bevissthet og dømmekraft å se at det å være etterlatt av en viktig kunstner ikke bare innebærer å eie et privat materiale, men også å forvalte et offentlig eie. Det kan også innebære ubehag. Bodil Cappelen og Hamsun-familien har opptrådt både sjenerøst og modig.

Ikke alle biografer og historikere er like heldige. Forfatteren Bodil Stenseth falt i unåde hos Edvard Munchs slektninger da hun skulle utgi Pakten. De likte ikke hennes hypoteser og iverksatte sanksjoner: De nektet forfatter og forlag å trykke reproduksjoner av Munchs kunst. En slik handlemåte kan vanskelig forstås på annen måte enn et illiberalt forsøk på skape problemer for fri forskning.

Lars Roar Langslet har i år utgitt en biografi om Henriks Ibsens sønn, Sigurd. Dessverre brente moren, Susannah Ibsen, alle brev fra sin ektemann før hun døde. Ingen er i tvil om hvilket unikt materiale en slik brevsamling ville ha vært for mange Ibsen-forskere. Men hun mente brevene ikke ville ha interesse.

Samme resonnement må også kong Haakon, kong Olav og prinsesse Ragnhild ha gjort. De to kongene destruerte det meste av sin korrespondanse gjennom hele det 20. århundre, mens prinsessen brente flere tusen brev fra kong Olav så seint som for tre år siden.

Vi reiste spørsmål om prinsessas vurderinger, og et lengre ordskifte fant sted: Hva skal tas vare på for framtidige generasjoner som kan komme til å vurdere materialet annerledes, uavhengig av om utenforstående noen gang skal få tilgang til det, og om det noen gang skal bli tilgjengelig for offentligheten?

I MOTSETNING TIL

sin farfar og far, må kong Harald og dagens overhoder for en rekke kongehus i Europa ha gjort en langt mer gjennomtenkt vurdering av forholdet mellom privatlivets fred, hensynet til å bevare nasjonalarven, og den frie forskningens krav og ansvar.

Tor Bomann Larsen har iallfall fått tilgang til en rekke europeiske kongehus\' arkiver under arbeidet med biografiverket om kong Haakon og dronning Maud. Det viser en ny historiebevissthet - til tross for at åpenheten kan medføre ubehageligheter.

Mange etterlatte etter betydelige kunstnere og offentlige personer tilintetgjør verdifullt materiale uten å vite at det kan oppbevares ved Nasjonalbiblioteket og Riksarkivet med klausul, det vil si at adgangen til det blir regulert eller stengt for noen tiår - eller hundre år for den saks skyld. Her har Norges fremste arkiveringsinstitusjoner en opplysningsjobb foran seg.

Landets arkiver bør settes i stand til å øke sin informasjonsvirksomhet for å øke folks bevissthet om den potensielle historiske verdien i private dokumenter. Det bør også bevilges midler til å drive en mer oppsøkende virksomhet enn nå overfor viktige rettighetsforvaltere.

Ved å ta kontakt med flere rettighetsforvaltere tidligere vil for eksempel Nasjonalbibliotekets Håndskriftavdeling i flere tilfeller enn i dag kunne kjøpe materiale direkte fra eierne, uten å måtte delta i fordyrende auksjoner. I mange tilfeller splittes samlinger opp, spres på flere samlere og går tapt for offentligheten ved å forsvinne inn i private bankbokser.

ALLE DE FORHOLDENE

vi nå har beskrevet griper inn i, muliggjør eller vanskeliggjør framtidige generasjoners forsøk å skrive historien om vår tid. Derfor er det både et individuelt og et offentlig ansvar å sikre kildene for framtida. For historiens skyld.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media