For høflig litteraturdebatt?

Anne B. Ragde kåserer i stedet for å debattere. - Og melder seg med det inn i kjønnsdebatten, og diskusjonen om den norske litteraturen.

  • Jeg blir ganske sliten, jeg, av å mene ting hele tida. Det er nemlig sånn at når du er forfatter, så har du en fordømt PLIKT til å mene noe om alt. For andre må det jo se ut som om jeg stikker den lodne snuten min frem både her og der, men faktum er jo at jeg sitter i min gode stol og leser en bok med et velfylt askebeger innen rekkevidde og så ringer telefonen og så spør noen om hva jeg mener om mannsrollen, eller den siste kampen til Rosenborg, eller porno på TV eller Frps gallupstall. Og da svarer jeg jo, høflig og forekommende, før jeg legger på og leser videre i boka mi.
  • JEG driver ikke og stresser gjennom meningene mine i hytt og pine, men det er bare det at hvis jeg først SKAL mene, så mener jeg til gangs, og gidder ikke legge fingrene mellom, og så spissformulerer jeg ofte litt, og vips så kimer telefonen på nytt og folk skjeller meg huden full for det jeg har ment. Unntatt tidligere her i sommer. Da norske kvinnelige forfattere fikk passet påskrevet av mannlige forfattere fordi vi mener for lite og for sjelden.
  • Akkurat DEN måtte jeg tygge litt på. Og nå har jeg tygd ferdig. Og kommet frem til at disse litterære debattene er jo så innmari kjedelige! De er for høflige! Det er altfor lite æreskjelling!

Ingen forfatter tør navngi andre forfattere unntatt når de skal ROSE dem, og det ER vanskelig å debattere litteratur uten å debattere enkeltbøker, og enkeltbøker er nesten alltid skrevet av en forfatter, og plutselig må man gå på tåhev hvis det er et forfatterskap man synes er dårlig, og da gidder ihvertfall ikke JEG å være med. Jeg sovner bare ved tanken.

  • Ikke får man kritisere bokklubbene heller, hvis man ikke selv har bok der, for da er det SYTING, og ikke kan man snakke nedsettende om enkelte forlag heller, for da er det sikkert fordi man ble refusert der en gang, og hva ender du opp med da? Null, niks og nadas. Eller: mannlige litterære debatter. Med lav temperatur full av dannelse og respekt og kollegialt kameraderi. Gørre greier, og fryktelig ukvinnelig.
  • Men hvis vi hadde slengt litt med leppa, vi damene, og sagt høyt i avisene det vi sier til hverandre over TELEFON!, fex, da ville debatten nådd kokepunktet på et blunk.

Jeg skal gi et eksempel. Men hør nå hvordan jeg må vri på sakene sånn at ikke skal bli anklaget for injurier: Det skrives ikke verdenslitteratur i Norge idag. I hele Skandinavia er det bare to, etter MIN mening, som skriver verdenslitteratur, og det er Kerstin Ekman i Sverige og Peter Høeg i Danmark. Men opptil flere norske mannlige forfattere TROR de gjør det. Og opptil flere norske mannlige anmeldere TROR at flere norske mannlige forfattere gjør det.

Hvis jeg nå sa hvem disse er, slik jeg gjør på telefonen til fex Unni Lindell, ble det bråk.

  • Du ANER ikke hva de ville kalt meg, og de ville sikkert først og fremst angrepet MITT forfatterskap, og påpekt at hvem pokker er DU, Anne B. Ragde, som innbiller deg at du kan si noe sånt? Og jeg skal hilse og si jeg ville blitt feid hurtig av banen med cirka tolv kronikker i Dagbladet skrevet av mannlige forfattere som ville ramset opp navnene på sine mannlige kolleger. Og kanskje en kvinnelig forfatter ville skrevet et lite innlegg hvor hun spurte om jeg helt hadde glemt Hobæk Haff? Og jeg ville beskjemmet blitt nødt til å svare at HUN skriver jo virkelig verdenslitteratur, det var ikke det at jeg hadde glemt henne, men bare det at det gikk litt fort i svingene fordi jeg syntes jeg måtte mene noe i full fart akkurat slik jeg gjør på telefonen. Så okey, da har Norge og Sverige og Danmark én hver ...
  • I gamle dager, sånn på Sigrid Undsets tid, kunne forfatterne æreskjelle hverandre i avisspaltene og gå ut og ta en flaske vin sammen etterpå. Det var tider. Og Undset var en torpedo til spissformulere, men så fikk hun jo også Nobels litteraturpris fordi hun skrev nettopp verdenslitteratur.

Mens nålevende forfattere må være DØDE for at jeg som kollega kan kritisere ham eller henne. Da går det an. Jeg tenker med gru på hva som vil skje etter MIN død, jeg har jo muntlig pr telefon fått høre av kolleger at jeg har skrevet spekulativ porno, blant annet. Og jeg har alltid trodd at spekulativitet handlet om penger, at man skrev utelukkende for å tjene penger ved å markedstilpasse en bok. DA vet jeg av ganske mange spekulative forfattere som jeg IKKE sier navnet på. GANSKE mange, kanskje minst fem og tjue. Som vasser i penger. Mens JEG onde spekulative menneske kjører rundt i en turkis Volvo som er 26 år gammel med dårlige bremser. Bare husk det, hvis jeg dør i morgen og de avskriver meg i en nekrolog i Dagbladet.

  • Men dette var bare noen få luftige eksempler. På hva man ikke kan si.

Og jeg spør meg selv om ikke norsk litteratur må se ganske kjedelig ut for deg som kjøper og leser bøker? Du burde absolutt skaffe deg avlyttingsutstyr til telenettet og bare HØRE hvordan vi skiter i eget reir. For lukkede dører.

Hva mener du om kvinnelige forfatteres engasjement i litteraturdebatten? Er den norske litteraturen for dårlig? Delta i /ordskiftet!

Teksten har vært sendt som morgenkåseri i NRK P2.

ØNSKER FREKKHET: Forfatteren Anne B. Ragde bidrar med et småfrekt kåseri til den norske litteraturdebatten