For hva kurerer Yalom?

LITTERATURKRITIKK: Irvin Yalom blir i anmeldelsen av sin siste bok, «Schopenhauerkuren», valset ned av Dagbladets Cathrine Krøger. Både for å plassere selveste Schopenhauer i gruppeterapien, og for å snylte tilstrekkelig på filosofien til å fortjene tittelen «litterær parasitt». Slikt burde ikke Yalom gjøre, om det nå er det han gjør?

SOM FORFATTER av faglitteratur regner jeg Yalom for å være svært langt fremme. Dette til tross for at også jeg, for Morgenbladet, gav Yaloms forrige fagbok «Terapiens gave» en heller lunken omtale. Og det er ting å utsette på hans skjønnlitteratur, bygd på til dels endimensjonale romanfigurer, med sjablonmessige egenskaper. Med «Schopenhauerkuren» har Yalom imidlertid forfattet en sjangermessig hybrid, der han veksler mellom Schopenhauers biografi og et fiktivt gruppeterapeutisk drama. Og en av pasientene er, i følge Krøgers tolkning, «Schopenhauer, alias Philip». Men hvem er det som setter Schopenhauer inn i gruppeterapien, foruten Krøger selv? Yalom skildrer som alltid relasjonelle drama, der romankarakteren mer enn å være en kopi av Schopenhauer bruker filosofien til å opprettholde relasjonell distanse til andre. Og hvor har Krøger det fra at Philip ender opp som Yalom? Philip ender opp med det yrke han ønsket forut for terapien. Forskjellen er at han har med seg noe han trenger, nærhet til en kollega.

DET KRØGER ikke synes å få med seg er at Yalom gjennom sine karakterer illustrerer noe annet - spenningsfeltet mellom aktuell relasjonsorientert psykodynamisk tenkning, og Schopenhauers filosofi. Så mer enn å «suge blod av sine forbilder» diskuterer Yalom sentrale perspektiver på hvorvidt vi er grunnleggende sett relasjonelt avhengige, eller uavhengige.

Leses Yalom på denne måten, vil Schopenhauers filosofi, og romankarakterens forestilling om denne, illustrere sentrale drama oss såkalte individualistiske (uavhengige), men like fullt så konforme (avhengige) mennesker imellom. Det er med andre ord ikke Schopenhauer selv som havner i terapistolen, men forestillingen om hans filosofi, og antagelsen om at mennesket er relasjonelt uavhengig.

Dagbladet har som mål å være Norges ledende avis på litteratur, og da holder det ikke kun å anmelde mange bøker. At Krøger slår seg til ro med sine tolkninger vitner om en forutinntatt og overflatisk lesning av boken. Å vurdere en roman fylt opp med faglitterære ingredienser - og psykoterapeutiske dilemma - krever kunnskap utover det litteraturteoretiske felt. Krøger har kanskje det siste, men lite av det første.