TOMME BANER: At fotballbaner ofte blir stående tomme så fort det ikke foregår organisert aktivitet der kan være et uttrykk for at anleggsprofilen er dårlig tilpasset både barn og voksnes aktivitetsmønstre, skriver Arve Hjelseth. Foto: Stian Lysberg Solum / SCANPIX
TOMME BANER: At fotballbaner ofte blir stående tomme så fort det ikke foregår organisert aktivitet der kan være et uttrykk for at anleggsprofilen er dårlig tilpasset både barn og voksnes aktivitetsmønstre, skriver Arve Hjelseth. Foto: Stian Lysberg Solum / SCANPIXVis mer

Folkehelse:

For hvem er tomme balløkker et problem?

Det er ikke sikkert at tomme fotballbaner og balløkker i seg selv er et problem for målet om økt fysisk aktivitet blant barn og unge.

Meninger

Aftenposten har nylig foretatt en uhøytidelig undersøkelse av hvordan det står til med den uorganiserte fotballen i hovedstaden. Resultatet er relativt nedslående. På tilgjengelige baner – hvor det ikke foregår organisert trening eller kamp – er det de fleste steder bare noen få som trener på egen hånd, i små grupper.

Spaltist

Arve Hjelseth

er sosiolog, og førsteamanuensis i idrettssosiologi ved NTNU. Hans forskningsområder er kommersialisering av idrett, idretts- og kulturpublikum, fotballsupportere og fotball generelt.

Siste publiserte innlegg

Det kunne vært en sak om folkehelse og konsekvenser av for mye stillesitting blant barn og unge, men vinklingen til Aftenposten er en annen: At det er få ivrige barn og unge som trener på egen hånd på godt egnede arealer, illustrerer hvorfor vi heller ikke i framtida vil få norske landslag i verdenstoppen.

På ett nivå er dette et godt poeng: Det er helt urealistisk, og definitivt ikke ønskelig, å organisere alle de treningstimene som må til for å bli toppfotballspiller. Fotballforbundets egen utviklingsmodell for aldersgruppen fra fire til 18 år legger opp til nesten 50 prosent mer egentrening enn organisert trening. Men da må barn og unge, gjerne oppmuntret av foreldre, ta initiativ på egen hånd. Organisert trening skal dessuten oppmuntre til egenaktivitet.

For ambisiøse fotballspillende ungdommer er det imidlertid neppe for lite trening som eventuelt hindrer dem i å nå målene sine. Snarere tyder mye på at en del av dem som viser størst potensial, står i fare for å bli utsatt for overbelastning: stadig økte treningsmengder, og mange spiller på flere lag for å få flest mulig utfordringer. De fleste synes det både er gøy og utfordrende i utgangspunktet, men de langsiktige konsekvensene er, for å si det forsiktig, mer uklare.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men uansett, tendensen til at barn og unge oftere sitter inne med sine skjermer i stedet for å drive med aktiviteter utendørs, handler jo ikke primært om at det hindrer oss i å kvalifisere oss til VM i fotball. Det handler (blant annet) om folkehelse og om sårt tiltrengt liv og røre på felles arenaer i boligområder og lokalsamfunn. Tilrettelegging for fysisk aktivitet er ikke primært et virkemiddel for å skape toppidrettsutøvere, selv om noen få fenges så mye av bestemte aktiviteter at de kan bli nettopp det.

At fotballbaner ofte blir stående tomme så fort det ikke foregår organisert aktivitet der, kan derfor også være uttrykk for noe annet, nemlig at anleggsprofilen er dårlig tilpasset både barn og voksnes aktivitetsmønstre. Alle barn ønsker ikke å spille fotball, og relativt få voksne gjør det regelmessig. Stadig flere trener på treningssentre, og det å gå på tur er viktig, særlig for voksne. En godt tilrettelagt tursti eller et svømme- og badeanlegg kan mange steder skape vel så mye fysisk aktivitet som en ekstra fotballbane.

Andelen som spiller fotball synker med alderen. Det er viktig å huske at et idrettsanlegg både inkluderer og ekskluderer. Idrettsanlegg er bærere av det idrettssosiologen Jan Ove Tangen kaller tause budskap: De inviterer til aktivitet, men på en bestemt måte som potensielt stenger andre ute.

Ballbingene som er kommet opp mange steder kan utvilsomt brukes på mange måter, men samtidig kommuniserer de tydelig at fotball er prioritert. Hvis man for eksempel har revet klatrevennlige busker og trær for å bygge den, er det også noen som har mistet en arena for fysisk aktivitet.

Regjeringens etablering av et ressurssenter for egenorganisert fysisk aktivitet er et interessant grep i denne sammenheng. Som Adressas kommentator Kjetil Kroksæter har pekt på, kan det tolkes som et ledd i striden mellom kulturdepartementet og Norges Idrettsforbund i etterkant av alt bråket i forbundet.

Tiltaket utfordrer tanken om at bare den organiserte idretten kan nå målet om økt fysisk aktivitet i befolkningen. Fysisk aktivitet er ikke det samme som konkurranseidrett.

Konkurranseidrett er sterkt motiverende for dem som fenges av logikken, og den har en rekke positive sider som bør oppmuntres. Men det er ikke sikkert at tomme fotballbaner og balløkker i seg selv er et problem for det mer generelle målet om økt fysisk aktivitet blant barn og unge.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook