Tegning: Finn Graff
Tegning: Finn GraffVis mer

For internasjonalen

Heis fanen for internasjonalt samarbeid i 1. mai-toget. Det er ikke de nasjonale kreftene som eier løsningene på hvermansens problemer, skriver Geir Ramnefjell.

Kommentar

Tirsdag er den internasjonale demonstrasjonsdagen for arbeiderbevegelsen. Denne dagen, og bevegelsen i seg selv, har et grenseløst utgangspunkt. Jeg tror likevel du må lete lenge etter stakkaren som våger å går under fanen «Globalist, javisst!». Til tross for udiskutable gevinster, står internasjonal handel og forpliktende samarbeid over landegrensene lavere i kurs enn på lenge.

Ironisk nok er det en internasjonal trend. Den gir gjenklang både på den radikale høyresida og den radikale venstresida. Donald Trump og Bernie Sanders var uenige om det meste, bortsett fra nasjonal orientering i økonomisk politikk.

Kampen står om hvem som kjemper saken for «average Joe», «hvermansen», arbeideren - også her hjemme. Vi kan for moro skyld sneie innom at det var Vidkun Quisling som innførte 1. mai, «arbeidets dag», som lovfestet fridag i 1942. Før den ble opphevet i 1945, og gjenetablert av Ap-regjeringen i 1947.

Debatten om internasjonalt samarbeid i Norge har alltid vært motsetningsfylt. Venstresida har vært sentral, ofte pådriver. Som lite land så vi oss tidlig tjent med internasjonalt samarbeid og folkerettslige avklaringer, med Ap’s Trygve Lie som FNs første generalsektretær. Det var en Ap-regjering som fikk oss inn i NATO, hvor naboskapet med Russland skapte en egen øvelse der vi fortsatt sliter med å finne balansen. Samtidig har unionsoppløsningen og trangen til selvråderett vært et historisk premiss for politiske bevegelser og norsk selvforståelse.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men etter to Arbeiderparti-initierte folkeavstemninger som endte med «nei» til EU, kombinert med en gunstig EØS-avtale, har det vært stille. Båten har seilt videre, under gode forhold som om vi var medlem - men uten stemmerett.

Det var EU-tilhengerne som egentlig vant, mens nei-folket tapte.

Av frykt for oppmerksomhet rundt dette, er det som om folk har kviet seg for å snakke varmt om det europeiske samarbeidet. Tenk om man rokket båten? Trygt plassert i dørken har europatilhengerne utviklet muskelsvinn. Når kampen nå igjen spisser seg til, er man dårlig forberedt.

Vi så det nå sist i Acer-striden. Uvant med å måtte forsvare seg, framstår tilhengerne som en forskremt elite, presset på defensiven av en godt organisert motstander med høy selvtillit.

Nærmest motstandsløst har man kunnet male et bilde av at det er de nasjonalt orienterte politiske kreftene i landet som har svaret på hva som er bra for folk flest. At det er Nei til EU som har den naturlige plassen i toget 1. mai. Slik bør det ikke være.

Her er noen grunner til hvorfor:

Historisk sett er Norge trolig et av de av de landene i OECD som har hatt størst glede av verdenshandelen i etterkrigstiden. Eksport og import utgjør en svært stor andel av vår totale økonomi. 80 prosent av vår eksport går til EU. Norge er en liten, spesialisert økonomi som trenger å få solgt varer til gode betingelser, slik at vi får råd til alle importvarene vi mesker oss med. Vi kan ikke spise all laksen, brenne all oljen eller svi av all strømmen selv. Slik har norsk økonomi vært bestanding. Det er en historisk betingelse som vi må ha med oss og forstå betydningen av, selv i vår nye rikdom og selvfornøydhet.

EØS-medlemsskapet og den nye arbeidsmigrasjonen fra de nye EU-landene har forandret norsk arbeidsliv. Det har skapt store utfordringer som krever endringer slik at vi bevarer et anstendig arbeidsliv.

Men ikke alle er klar over at EØS-samarbeidet også har strammet til rammene for arbeidslivet, som går forbi vår nasjonale politikk. Og når EU nå varsler et europeisk arbeidstilsyn, er det egentlig i norske arbeideres interesse å motarbeide noe slikt? Hvis det kan bli et organ som sikrer at det åpne arbeidsmarkedet i EU fungerer bedre, som gjør det lettere å sikre gode vilkår på tvers av landene?

Nasjonale tiltak kan alltid utfylle internasjonale, og sikre best mulig utfall lokalt.

Digitalisering fører til at problemet med skatteflukt bare er blitt enklere og dermed mer omfattende. Her er internasjonalt samarbeid helt avgjørende for at man skal klare å hamle opp med utfordringene. Norske politikere kan snakke seg varme om trusselen fra skatteflukt og nettgiganter som ikke skatter til landet. Men det er bare EU som har makt til å virkelig gjøre noe. De har fulgt opp i flere større saker.

Klimautfordringene kjenner definitivt ingen landegrenser. Her er vi helt avhengig av store, politiske enheter som kan forplikte utslippsland til koordinerte kutt. Hvert land for seg er sikreste vei til farlig global oppvarming. Forpliktelse uten en viss form for suverenitetsavståelse, er umulig.

Så, det er bare å gå ut på gata 1. mai, og heise fanen for internasjonalt samarbeid. Det er også løsningen for hvermansen. Den stemmen trengs å høres.