Før jeg glemmer

Mest for trofaste lesere.

BOK: André Brink har skrevet mange gode bøker. Han flyter på sin profesjonalitet i «Før jeg glemmer». Der lar han den syttiåtte år gamle forfatteren Chris Minnaar skrive en selvbiografisk skisse henvendt til billedkunstneren Rachel. Dette er kvinnen han elsket, men aldri fikk. Hennes død setter i gang en prosess der han «reiser» gjennom alle kvinnene han har hatt. Lik en aldrende Don Juan. Men der Don Juan elsket for å telle, så elsker Chris fordi han elsker. Fra sin elleve år gamle kusine da han selv var åtte, til svarte sekretærer, frigide jomfruer, halvgamle forfalne skjønnheter, angiverinner og nymfomane. Alle like flotte. Alle like unike. Og bak det hele, en litt vag historie om konen og sønnen som døde i en ulykke. Og en fortløpende samtale med en senil mor, undertrykt av en grusom ektemann. Gjennom Chris dekker Brink nesten hele kvinnespektret. Men da med et så «eksemplarisk» utvalg at det virker litterært suspekt. I hvert fall bærer det preg av noe oppramsende, der hver av disse påstått unike kvinnene ikke framstår med et eget liv. Hovedproblemet til Brink er likevel at han virker livredd for å være politisk ukorrekt. Til sammenlikning med for eksempel Márquez, som for noen år siden utga en roman med et liknende tema, «Alle mine triste horer», men da med til dels uspiselige pedofile tendenser. Ikke at det er noe mål i seg selv å provosere. Men Brinks helt blir bokstavelig talt for mye av det gode: For Chris er bare opptatt av kvinnenes nytelse, han: «Jeg kan se din orgasme, høre den føle den, smake den - men jeg kan aldri være i den med deg.» (Fri og bevare meg for en elsker som hvisker intimiteter som dette.)For ytterligere å vise sitt korrekte engasjement krydrer Brink boka med utallige utfall mot Bush. Chris snakker om Irak som Bushs våte drøm; om krig og manndom osv. Men også dette blir bare overflatiske sveip. Likeledes skildringen av Rachels mann - en krigsfotograf som stadig vender hjem med bilder av verdens ondskap. Kanskje er det tida som har tatt igjen Brink? En mann som har måttet kjempe for å skrive, og har skrevet godt. Men det politiske landskapet er nå et annet, og Brink burde kreve mer av seg selv enn i passasjer å lire av seg motstandsløse sannheter. Bedre blir det ikke av at «Før jeg glemmer» er svært slapp i formen. Så slapp at den nærmest framstår som selvbiografisk, også fordi den aldrende forfatter har et litterært liv som kan likne på Brinks (Brink som elskende elsker vet jeg ingenting om). Selvsagt er det mye godt her. Aller best er Brink når han også i denne boka skriver om Sør-Afrikas utvikling. Dette kan han, og den skikkelsen som virkelig sitter er Chris\' far - kristen apertheidtilhenger med nazisympatier. En mann som forfektet at samliv som trosset rasene var en synd mot Gud, mens han selv oppsøkte slummen for å forføre unge negresser. Og for all del - så dårlig er ikke denne veloversatte boka - som sikkert vil glede mange av Brinks såkalt trofaste lesere.