For kjapp tur til kalde strøk

Unødvendig oppsamling polartekster.

BOK: I 1971 skrev den unge journalisten Jon Michelet en serie artikler i avisa «Nordlys» om oljeletingen rundt Svalbard. Han tegnet bildet av grådige nasjonale og kapitalistiske aktører som med alle midler sloss om de beste posisjonene i et mulig oljeeventyr. Funnene ble også oppsummert i en artikkel i arbeiderbevegelsens ukeblad Aktuell seinere samme år, men uten å vekke den store oppmerksomheten. Mer oppstuss ble det imidlertid fem år seinere, da Michelet igjen skrev om Svalbard, denne gangen i Klassekampens spalter: Nå avslørte han eksistensen av en sovjetisk helikopterbase på Kapp Heer nær Barentsburg, som han forsøkte å påvise inngikk i russernes planer for et militært angrep i området. Saken førte til store oppslag i hovedstadsavisene, og påfølgende beroligende uttalelser både fra forsvarsminister Rolf Hansen og utenriksminister Knut Frydenlund.

Journalistisk scoop

Det må sies å være litt av et journalistisk scoop. I tillegg ga det Michelet avgjørende råmateriale både for romanen «Orions belte» og den seinere filmversjonen, som midt på åttitallet fikk store deler av Norges befolkning til å gå på kino for å se Helge Jordal flakke ubarbert rundt i isødet. Forfatteren skriver både rørende og underholdende om sine opplevelser med filmen i en av tekstene i denne boka, som samler flere tidligere publiserte polartekster fra Michelets hånd. Både Aktuell-artikkelen fra 1971 og Kapp Heer-teksten fra 1976 er gjengitt her, og hører til blant bokas beste, levende påminnelser både om forhistorien til dagens maktkamp i nordområdene, og om Michelets lange interesse for regionen.

Tidsbilder

I tillegg lar de oss oppleve virkelig utdødde varianter av norsk journalistisk språk, enten vi snakker om Aktuell-tekstens allvitende referatstil eller Klassekampen-sakens særegne kobling av hardkokt krim og plakatretorikk «Vi må kreve: Full gransking av Sovjetbasen på Kapp Heer! Svalbard-traktatens paragraf 9 må overholdes! Svalbard er norsk - avvis sovjetisk press!». Dessverre er resten av materialet mindre interessant. Størstedelen av «Høyt mot nord, langt mot sør» går med til to serier med reisebrev fra henholdsvis Svalbard og Antarktis, begge tidligere trykket i Klassekampen. Der kunne de godt ha forblitt.

Bagateller

I forordet skriver Michelet, hvis jeg har forstått ham riktig, at han «vil slå et slag for den skriftlige fortellingen som bærekraftig medium», og derfor har unnlatt å redigere i avistekstene før bokutgivelsen. Jeg er i tvil om hvor klok den avgjørelsen var: Særlig Svalbard-tekstene framstår som rendyrkede bagateller, virkelig «fort skrevet», som Michelet ærlig innrømmer. Brevene fra Antarktis er bedre, blant annet fordi de skildrer et landskap - og en interessant del av norsk sjøfartshistorie - som er dypt fremmed for de fleste av oss. Men også disse tekstene står her mest som en indikasjon på hva slags reisebok Jon Michelet kunne ha skrevet, om han hadde tatt seg tid til å ta sin fascinasjon for disse områdene fullt ut på alvor.