Under tittelen «Gode tjenester der folk bor» hevder kommunalminister Sanner i Dagbladet 21/7 at regjeringa har bidratt til god kommuneøkonomi og økt lokalt sjølstyre. Mens SP ser bakover, er det de blå-blå som med hevet blikk har svar på morgendagens utfordringer, påstår han. Sammenslåinger er løsninga. I hans verden må det være stort for å være bra.

Joda, ministeren har spyttet i kassa til en del kommuner; de som har gjort som han vil. Det kunne vært fristende å bruke et mer saftig uttrykk enn «gulrøtter» om ekstra veimillioner og uforpliktende julegaver til dem som har vedtatt sammenslåing. Slike smøreutlegg blir likevel bare blåbær mot den øvrige pengebruken i statsrådens prestisjeprosjekt. Konsulenter til utallige utredninger, bruk av offentlig ansatte i alle forvaltningsnivåer, prosjekveiledere og andre sammenslåingsmisjonærer har kostet flesk.

Så kommer reform- og engangsstøtte til dem som fusjonerer, øremerkede midler til erkjente omstillingskostnader. Svimlende beløp til tross; erfaring viser at det neppe er nok til å dekke de reelle utgiftene. Parallelt med skrytet av påståtte resultater, burde ikke Sanner også legge fram et totalregnskap for sin reform? Om det er han tyst, men det er ingen tvil om at det her dreier seg om flere milliarder.

Tenk om disse pengene heller kunne blitt fordelt på eksisterende kommuner! Uten den blå-blå reformpsykosen, hadde de også sluppet unna den største tidstyv i norsk offentlig forvaltning, en enorm sløsing av kroner og arbeidsinnsats. Det ville virkelig gitt styrket økonomisk ryggrad, og folkevalgte og administrasjon kunne ha konsentrert seg om daglig drift og samfunnsbygging.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Sanners uttalelser om økonomi faller på egen urimelighet. Begrunnelsen for mange sammenslåinger er jo smalhans og frykten for enda dårligere framtidige rammebetingelser. Viktigst her er fjorårets endring av inntektssystemet, statsrådens panikkhandling i strid med tidligere lovnader om at ingen skulle tape på å stå alene. Den selverklærte velgjørers økonomiske strupetak er altså den direkte årsak til at noen kaster inn håndkleet, og dette gjelder ikke bare små kommuner. Ta Nedre Eiker med 25.000 innbyggere! Folket stemte nei. Kommunestyret fulgte opp for så før jul i fjor å snu. Mørke økonomiske skyer var argumentet som drev dem til Drammen.

Å påberope seg ære for økt lokalt sjølstyre er drøyt når det kommer fra en mann med mål om å desimere antall lokaldemokratiske enheter og dermed også folkevalgte på grunnplanet. Når mange færre skal bestemme mer over mange fler som bor mye lenger bort, er det tvert om en enorm sentralisering av makt. En ubønnhørlig følge av det er sentralisering også av aktivitet og folk. Var det ikke den samme «folkestyreforkjemper» som ga grønt lys for å neglisjere nei-resultat i folkeavstemningene og manet kommunestyrer til nye runder der de ikke hadde fulgt hans linje?

Klimaks ble nådd 8/6-17 da et knapt Stortingsflertall ble med på hans ultimate virkemiddel for «økt lokalt sjølstyre»; ren, skjær tvang overfor de samme lokalsamfunn. Ingen bør være i tvil om at dette «demokratiske lokomotiv» vil kjøre på i samme spor, men med mye mer damp, om han får fortsette etter høstens valg.

For n-te gang trekker ministeren fram barnevern som grunn for sammenslåinger uten at han har noe som helst belegg for å påstå at kvaliteten øker proporsjonalt med kommunestørrelsen. Lokale antenner er viktig, og kompetansespørsmålet kan løses interkommunalt. Barnevernet er vel også et eksempel hvor fylkene kunne få et overordnet ansvar, hjelp for både store og små når det skorter på kapasitet. For Sanner gjelder det heller om å gå motsatt vei. Ved den planlagte flyttingen av tannhelsetjenesten nedover, en vri knapt noen ønsket, lå han an til å slå to fluer i én smekk.

En oppgave som føles som en byrde for kommunene, kunne jo være et kjærkomment tilskudd til problematiseringen han bruker for å promotere sammenslåinger. Heldigvis ble idéen reversert allerede før en eventuell maktovertagelse etter valget. Slik fikk Sanner heller ikke ytterligere vingeklippet fylker han jo egentlig vil bli kvitt. Foreløpig har han måttet nøye seg med at den meningsløse regionreformen har skapt geografiske misfostre svært få vil ha.

Et annet av sine glansnumre gjentar statsråden også i sitt innlegg; det at det blir så mange pensjonister i forhold til yrkesaktive. Som for det meste annet er sammenslåing hans løsning. Her gjelder det om ikke å få makabre tanker om hva grensefjerninger kan føre til for de eldre mennesker, for hva er ellers løsninga? For kommuner som allerede sliter med forgubbing, kan hans resept umulig gjøre vondt annet enn verre. Med de offentlige arbeidsplassene forsvinner jo nettopp folk i arbeidsfør alder. Skal de gamle da følge med på ferden til storkommunens sentrum og kjempeinstitusjoner der?

Nedgangen i oljeinntektene bruker han også for alt han tror det er verdt. Er det ikke da heller ekstra viktig å sørge for å beholde og videreutvikle aktivitet i alle deler av landet, også i de mer grisgrendte strøk hvor mye av ressursene ligger? Det er noe avslørende at en mann i hans posisjon tydeligvis ikke skjønner hvilke viktige aktører kommunene er som tilretteleggere for næringsvirksomhet.

De som i 1837 sørget for at vi fikk Formannskapslovene må vel sies å ha vært framsynte. Da fikk vi jo det lokale sjølstyre Sanner skriver så fagert om. SP ser videre framover med lovens intensjon som ledetråd, lokalt sjølstyre. Statsråden vil samle styre og stell mer og mer slik vi også ser det med NAV-og skattekontor, sykehus, politi osv. Skal han oppnå sitt mål om gode tjenester der folk bor, betyr det altså at folket må flytte etter. I den grad SP ser bakover, er det for å lære av erfaringer. Ministeren lukker øynene for slikt, og med sin metode mot sentralisering plasserer han seg selv i bakvendtland.