ALBUM: Björk Guðmundsdóttir, Islands musikalske frontkjemper gjennom snart fire tiår, har kommet til plate nummer ti i solokatalogen. Etter den feirede artisten lukket Sugarcubes-boka på tidlig 90-tall, har hun øst av sitt kreative overflødighetshorn i et relativ jevnt trav siden «Debut» fra førti år tilbake.

Det er mange liter vann under brua siden den gang, og de fleste har nok innfunnet seg med at den lett artsy, men like fullt lett omsettelige popen hun bedrev på sistnevnte og oppfølgeren, «Pop» - hennes største kommersielle suksess er et tilbakelagt kapittel.

«Fossora» er i likhet med «Vulnicura» (2015) og «Utopia» (2017) smidd over en lest som er klinisk fjernet fra alt som smaker av tradisjonelle pop-strukturer og virkemidler.

Skarpe kontraster

Det meste er bygget rundt Björks ornamenterte vokalarrangementer. Denne gangen for det meste kledd i treblås og strykere. Noen ganger piffet opp av knirkete perkusjon og hamrende, vrengte trommer. Som i åpningslåten «Atopos» og det industrielle og dramatiske tittelkuttet.

Den vakre og alltid like uttrykksfulle stemmen hennes står som regel som en skarp kontrast til det noen ganger ubehagelig fragmenterte underlaget.