For konge og medieland

Carl-Erik Grimstad (46) ønsker kongen, dronningen, kabinettssekretæren, Rimi-Hagen og hele butikken alt godt.Likevel blir han i løpet av en uke landets mest upopulære mann.

Mens førjulsstemningen gjør atmosfæren på Theatercaféen enda mer gemyttlig enn den pleier å være, sitter Carl-Erik Grimstad og dirrer med Se og Hør i hendene. Lettøl står på bordet, men det er tydelig at det snart er behov for noe sterkere. I Se og Hør står det at Sonja er redd for at Harald blir syk, og det skal være Grimstads skyld. Han er persona non grata ved Slottet, står det. Grimstad har tirret ikke bare kongen og alle hans gjetere, men gutta på skauen, fruene på Frogner, Lars Roar Langslet og Knut Haavik, bikkja i bakken...

- Og nasjonalikoner som Erik Bye og Thor Heyerdahl og gudhjelpe meg folk som jeg trodde var døde! Har Wenche Foss sagt noe?

CARL-ERIK GRIMSTAD

har sagt at kongen bør pensjonere seg ved pensjonsalder, at kongen bør betale skatt og at kongehuset må fornye seg. Nå får han svi for det.

- Tenk om, sier den fortapte kongetjener, - tenk om Harald faller på isen og brekker beinet nå. Da kan jeg like gjerne bestille billett til Sibir.

Grimstad flytter armene nervøst rundt på bordet før de korser seg over brystet. Rødvin er bestilt.

- Da kan Knut Haavik sende blomster til min begravelse.

«Jeg er redd Carl-Erik blir som Arne Treholt; likt av de få, foraktet av de mange,» sa en bekymret venn på telefonen. Han er jo så snill, sa de andre vennene, så snill og hyggelig. Grimstad står tidlig opp hver lørdag og søndag for å bake rundstykker til sin beundrede kone Lottelise Folge.

- Da kong Olav levde, fikk staben servert lunsj på sølvfat på kontoret av livrékledde herrer. Kantine fantes ikke. Det har skjedd en revolusjon internt ved Slottet etter at Harald og Sonja kom. Det er blitt mye mer business-like.

ETTER EN KARRIERE

som journalist og soussjef ved Slottet, ble Grimstad noe så suspekt som medierådgiver. Han er den eneste jeg har opplevd som har med egne notater til et portrettintervju. Av grunner som er gåtefulle for alle andre enn ham selv, er han dypt og inderlig opptatt av monarkiets framtid i Norge. Det kan være fordi han har opplevd 17. mai fra slottsbalkongen, diskré i bakgrunnen med sjakett og flosshatt.

Gåtefullt det også, all den tid Grimstad har bakgrunn som Alta-demonstrant, Blindern-raddis - riktignok var han den eneste i Sosialistisk Front som var for NATO-medlemskap, men det sa han aldri høyt - og narkoliberaler. Noe som igjen fortoner seg merkelig, der han sitter med sitt lett bølgete, tilbakestrøkne hår, like omhyggelig velkledd som en Arne Hestenes i flaskegrønn jakke, kremgul skjorte og matchende grønt slips med gult mønster. En aura av diskré borgelig eleganse.

- Jeg var vel ikke helt hjemme i det miljøet der. Sosialt, kanskje, men jeg ble aldri noen stor politiker. Jeg vet ikke helt hvorfor, men alle trodde alltid at jeg var en slags infiltratør.

- Der også?

- Jeg havnet liksom i en egen leir.

- Du hadde kanskje en noe borgerlig framtoning.

- Ja, på en måte, selv om jeg var akkurat like fillete som de andre raddisene på Blindern. Jeg vet ikke hvor jeg har det fra. Foreldrene mine var ikke oppblåste i det hele tatt. Jeg oppnådde i hvert fall å få kastet Rød Front ut av DNS-styret, sammen med de andre i Verdiradikal losje. Men styret falt litt sammen da jeg forlot Blindern fordi jeg måtte på rep-øvelse som Jegertroppssjef. Jeg husker under det danske statsbesøket i 93, det var noe av det siste jeg var med på. Jeg kom ut fra Soria Moria på Holmenkollen der det danske kongeparet hadde gitt returmiddag. Jeg var i kjole og hvitt, hadde stjerner og stas på meg, kommandør av Dannebrog. Jeg går ut av døra og rett på tre venner fra Blindern. Jeg så det i øynene deres: «Hvordan kunne du?»

EN VENN MENER

at Carl-Erik formulerer seg som en provokatør, men ville kledd rollen som livslang hoffsjef. Det blir det neppe noe av:

- Jeg vet jeg aldri får noen St. Olav, og jeg har hatt min porsjon kongelig stas. Det var flott og lærerikt, men jeg er så fordømt ferdig med det. Jeg mener ikke å tråkke på folk som synes det er stas, altså, sier Grimstad før han trekker pusten:

- Men forfengeligheten rundt de kongelige kjenner ingen grenser. Jeg har opplevd ordførere som har omtalt seg selv i tredje person mens kongen er til stede. Smisket og bønneteppet er en del av den daglige dont hvis man jobber på Slottet. Hvis man er der tilstrekkelig lenge, tar man seg selv forferdelig, forferdelig alvorlig.

- Er du lei deg hvis det er sant at kongen er såret?

- Ja. For da er det et personlig spørsmål. Det er klart jeg er lei meg da, men jeg skjønner ikke hvorfor han er det.

- Skjønner du ikke at utspillene dine kan oppleves sårende?

- Jeg er ikke personlig. Det er ikke noe vondt ment. Jeg ønsker kongen og dronningen bare godt. For å si noe om dronningen; de samme menneskene som nå kritiserer meg, persianerkretsene på Frogner...

- Si Vettakollen, da, sier Graff som er lei av stigmatiseringen av Frogner.

- For disse kretsene er hun fortsatt Sonja Haraldsen. Det er krenkende, det. De tåler ikke trynet på henne fordi hun er fra deres krets. Men hun har representert en helt nødvendig fornyelse. Hun er på jobb 24 timer i døgnet. Hun er et arbeidsjern av Guds nåde. Hun er 100 prosent dedikert til oppgaven.

- HVORDAN HAR DET VÆRT

å få fiender?

- Jeg liker det dårlig, når jeg skjønner at folk ikke har lest hva jeg har sagt. De tror jeg mener at kongen må gå av den dagen han fyller 67. Jeg synes nå det er på tide at noen under 70 uttaler seg. Jeg vet at folk i UD gremmer seg over de kongeliges stab, men tror du noen tør å si det? Jeg hører journalister harselere over kongehuset. Men se på Dagsrevyen, se på de mest kritiske og oppegående journalister vi har her i landet. Når det er snakk om de kongelige blir de så servile at jeg nesten blir... kvalm!

- Men ser ikke kongeparet smisk?

- En av de viktigste kongelige dyder er å se forskjell på smisk og ekte hengivenhet. Av og til gjør de det, av og til ikke. Men mye av den støtten kongeparet får for tida: gud hjelpe meg, hva skal man med uvenner med sånne venner! Dette kan sette debatten om monarkiets innhold mange år tilbake. Jaktlaget hans må skjerpe seg. De må gå ut og si at de ikke under noen omstendighet har påvirket kongen. Rimi-Hagen må gå ut og si at «sånn er det ikke». En ekte venn ville gått til UD og sagt at vi dropper hele kjøpesenter-åpningen i Riga.

- Så du mener at kongen har venner som ikke er ekte?

- Ikke vri på det jeg sier. Jeg sier at de har opptrådt uklokt. Da debatten om Gerhard Heiberg og brosteinleggingen gikk, da var kongen klok. Han gikk ut og sa at vi dropper dette.

- HVA ER EGENTLIG

så galt med det som skjer på Slottet?

- Det er ikke noe galt med kommunikasjonen. Den interne tonen er veldig åpen. Det er ikke noe vanskelig å si til kongen at han må klippe håret eller at slipset sitter skjevt. Problemet er virkelighetsforståelsen. Man begynner å identifisere seg med pompøse omgivelser.

- Hadde du rollen som hoffnarr?

- Nei, men jeg hadde en spesiell rolle. Jeg var den første i Drammensveien 1 med pressebakgrunn. Jeg tapte mange slag, men jeg vant noen rg. I all beskjedenhet har jeg vært med på å flytte noen grenser. At det er åpne pressekonferanser på Slottet, har jeg i hvert fall...støttet sterkt. Men da jeg forlangte en informasjonsstrategi, da var'e døra i trynet!

DET VIRKER IKKE

som om Grimstad var en upopulær mann ved Slottet. Han og kabinettssekretær Magne Hagen skal ha kommet godt ut av det med hverandre. Nå blir Grimstad sett på som illojal, mens han på sin side mener at kongehus og stab ikke greier å skille sak og person.

- Hvorfor sluttet du på Slottet?

- Det var helt naturlig etter tre og et halvt år. Jeg sitter aldri lenge på én stol. Dessuten var det en som sa til meg at jeg måtte slutte etter tre år, ellers kunne jeg ta skade på min sjel. Det rådet fulgte jeg.

- Ble du frustrert?

- Ja, når samtalene på Slottet forandret seg fra offisielle til private. Man kan sitte rundt et bord, den norske og svenske kongefamilien og staben. Samtalen er offisiell, det er småprat. Plutselig introduseres et familiespørsmål. Overgangen kan være umerkelig. Enkelte slike situasjoner kunne være vanskelige. Det var lett å tro at man var blitt venn, at man var på innsiden. Man må være på vakt i sånne øyeblikk, for dagen etter er distansen der igjen.

- Men ble det ventet at du skulle delta i slike samtaler, eller trekke deg tilbake?

- Det var en sånn just fade away -situasjon. Hvis jeg hadde klart å leve med det, hadde jeg kanskje vært skapt for jobben. Men jeg er jo så dødsens nysgjerrig, jeg kunne tenke meg å blande meg inn i en diskusjon mellom dronning Margrethe og dronning Sonja om kakeoppskrifter.

- Og kakeoppskrifter er noe du har greie på også?

- KAKER HAR JEG

greie på. Jeg er litt for anarkistisk til å greie å holde kjeft, på godt og vondt. Vekslingen mellom det private og offentlige er nok til å drive folk til vanvidd. Samtidig var det noe av det mest interessante. Jeg fikk innsikt i personer som for andre er symboler. Og jeg ble i alle fall kvitt alt som var igjen av autoritetsangst.

- Er det ikke fristende å skrive nærmere om det som foregår bak Slottets fasader?

- Det er klart at jeg har opplevd situasjoner som jeg må ta med meg i graven. Du må tro meg når jeg sier at jeg ikke ønsker å bringe dette til torgs. Men jeg legger ikke bånd på meg i å karakterisere de kongelige. Da vil jeg si at det er en enestående familie med en dypt forankret tro på det de driver med.

- Hvis du som medierådgiver skulle hjelpe Carl-Erik Grimstad nå, hva ville du sagt?

- Gå hjem og fullfør hovedoppgaven din i statsvitenskap om monarkiets autoritet, få et seriøst stempel på det. Skriv et standardverk om det norske monarkiet.

- Er det en trussel eller et løfte?

- Det kan du la henge i luften.