<cutline_leadin>KOMMUNIKASJONSKOLLISJON: </cutline_leadin>Samtaler på ulike nivåer flyter inn i hverandre i «Verden venter».
<cutline_leadin>KOMMUNIKASJONSKOLLISJON: </cutline_leadin>Samtaler på ulike nivåer flyter inn i hverandre i «Verden venter».Vis mer

For lenge å vente

«Verden venter» gir ikke nok å tygge på.

FILM: Det er en frustrerende følelse å være fascinert, og så føle at fascinasjonen ikke betaler seg.

Mariken Halle har i en årrekke vært ansett for å være en av landets mest lovende filmskaperspirer, og vakte oppsikt med debutfilmen «Kanskje i morgen». Den eksperimentelle, i stor grad improviserte «Verden venter» er et studium i kommunikasjon, mest dårlig sådan, men lykkes ikke selv med å strekke seg ut av seg selv.

Samtaler kolliderer
Sykkelhjulfilmens nav er Kunstnernes Hus, der tre svenske jenter jobber som servitører mens de sparer til å kunne sette teaterdrømmen ut i livet.

I mellomtida spiller de arbeidslivets teater, som den oppmerksomme hjelperne som spiller sine biroller mens gjestene skravler, forhandler og flørter. Samtaler på forskjellige nivåer overlapper hverandre. Ofte høres en stemme over et oversiktsbilde av restauranten, og så må man lete med blikket for å finne ut hvilket bord stemmen hører til. Etter hvert beveger servitørene, og kameraet, seg ut i byen og til andre, underlige møter.

Bruddstykker
Ideene er interessante. Men samtalene og forholdene som vises fram, flyter liksom rundt på overflaten: Vi får se bruddstykker uten begynnelse og slutt, evigvarende samtaler som sirkler sakte rundt sin egen grøt. Mange av møtene begynner som noe spennende, for å flate ut i nesten søvndyssende grad. Den uforløste spenningen mellom de samtalende, forløses sjelden og blir kjedelig i lengden.

En besnærende surrealisme siver etter hvert inn. De tre trår over grensene som forbindes med jobben deres og blir nære og berørende overfor gjestene, uten at de enser det.

Plutselig er de servicearbeidende i sterkt utvidet forstand, mystiske omsorgsgivere, nesten engler. Denne delen forblir passe gåtefull. De lange møtene mellom én av jentene og en forstyrret mann som kanskje eller kanskje ikke er hennes far, blir på den andre siden bare frustrerende i sin fullstendige mangel på forståelse, om noe.

Halle er fremdeles en spennende auteur, med et unikt perspektiv. Men både hun og servitørene burde gitt sine gjester litt mer å tygge på.