Anmeldelse: Solange - «When I Get Home»

For lengst ute av skyggen til storesøster Beyoncé

Det nye albumet til Solange Knowles er en musikalsk belønning for tålmodige ører.

Foto: Sony Music
Foto: Sony MusicVis mer

«When I Get Home»

Solange

5 1 6

RnB Soul Funk Jazz

Plateselskap:

Columbia / Sony Music

«Kompromissløst uforpliktet fra å flørte med de store massene.»
Se alle anmeldelser

ALBUM: Med grove trekk kan første del av Solange Knowles karriere oppsummeres som et uinteressant forsøk på å kopiere hennes ekstremt suksessfulle storesøster.

Enten det var snakk om stereotypisk tidlig 00-talls-R&B eller retrosoul-lefling. Resultatet ble aldri mer enn svært forglemmelig musikk.

I løpet av de fire åra etter 2008-albumet «Sol-Angel and the Hadley St. Dreams» skjedde det derimot noe.

Etter et lite kreativt sammenbrudd dukket sangeren opp fra asken i oktober 2012. Produsert av britiske Dev Hynes (aka Blood Orange) markerte hamskiftet «Losing You» et enormt kreativt steg for Solange, som på denne tiden også var i ferd med å lansere sitt eget plateselskap, Saint Records.

Samarbeidet fortsatte på EP-utgivelsen «True», og posisjonerte henne endelig som noe helt eget. Langt utover sidelinjen av Beyoncés listevennlige hits.

Labelens samlealbum «Saint Heron» (2013) ble et nytt bevis på den spennende utviklingen, før Solange året etter plutselig sto i fare for å bli mer kjent for et mye omtalt raserianfall enn for musikken sin.

Heldigvis skulle karrieredefinerende «A Seat at the Table» forandre på alt dette.

Anført av den gripende singelen «Cranes in the Sky», ble albumet hennes aller første på toppen av Billboard-lista, og beviste én gang for alle at hun kunne stå helt på egne bein.

Der Beyoncé var verdensdivaen som dominerte musikkindustrien, hadde Solange funnet en kredibel plass i et dynamisk indie-univers av alternativ soul, funk og R&B.

Gjennom sin særegne kombinasjon av nostalgi og progressivitet traff hun en nerve som trykket på sosiale, politiske og identitetsmessige spørsmål. «A Seat at the Table» var både sår og vond, men kanskje viktigst av alt føltes den også helbredende.

Med dette som utgangspunkt tar den etterlengtede oppfølgeren «When I Get Home» oss nettopp dit. Hjem. Til oppveksten i Houstons third ward. Gata hun vokste opp i («Binz»), stedene familien Knowles spiste fried chicken og po’boys («Exit on Scott» og «Almeda»), og «S McGregor» hvor de pleide å jogge langs bajouen.

Det er også et album som krever atskillig mer av lytterne enn sist.

I motsetning til «A Seat at the Table», byr ikke «When I Get Home» på noen umiddelbare standout-spor. Isteden vugges vi sakte inn i et opphakket og minimalistisk, men også nydelig lydbilde som slekter like mye til eksperimentell jazz som neo-soul og 00-talls R&B.

Tenk Sa-Ra Creative Partners møter Aaliyah, typ.

Allerede på tredjesporet «Down with the Clique» får vi en forsmak på lappeteppet av kreative sjeler som utgjør grunnmuren i Knowles’ kunstneriske visjon.

«Are you down?» synger Tyler, the Creator avslutningsvis og anonymt over låtens suggererende pianoproduksjon – signert blant andre Gio Escobar og Jasper Marsalis i New Yorks sjangerignorerende Standing on the Corner.

Sammen med gamle kjente som Hynes, The-Dream, Pharrell Williams, Metro Boomin og Solanges franske turnékollega Chassol, dukker de alle tre opp med jevne mellomrom i en lytteropplevelse som bare blir mer interessant for hver avspilling du koster på deg.

Både innholdsmessig og musikalsk ligger styrken i finesse og detaljer. Det fabelaktig skrudde keyboard-arbeidet til John Carroll Kirby – selve basen i produksjonen sammen med den for meg enda ukjente John Key. Vokalsamples av definerende afroamerikanske kvinner fra vidt forskjellige verdener – fra Fame/Cosby Show-skuespillerne Debbie Allen og Phylicia Rashad («S McGregor»), til Crime Mob-medlemmene Diamond og Princess («Can I Hold The Mic») og Atlantas notoriske «vagina power»-guru Alexyss K. Tylor («We Deal With the Freak’n»).

Rappere som Gucci Mane («My Skin My Logo»), Earl Sweatshirt («Dreams»), Playboi Carti (Almeda») og Scarface («Not Screwed!») er mer som musikalske og tematiske virkemidler enn gjesteartister å regne. Sampha gjentar bedriften fra «A Seat at the Table» på vakre «Time (Is)», mens Panda Bear gjør et underholdende innhopp med vintage karibiske vibber på «Binz» sammen med nevnte Terius Nash.

De mange kokkene til tross, er det selvsagt Solange selv som er den åpenbare røde tråden her. Kompromissløst uforpliktet fra å flørte med de store massene, samtidig som hun uten en eneste «Losing You» eller «Cranes in the Sky» i arsenalet både utfordrer, inspirerer og oppgraderer med det som for tålmodige ører er et enda mer interessant prosjekt enn sist.

(«When I Get Home» blir for øvrig også presentert via et visuelt album det absolutt er verdt å få med seg.)

.