FILHARMONIEN: Ingrid Røynesdal, administrerende direktør for Oslo-Filharmonien, svarer Dagbladets Espen Selvik i dette innlegget. Foto: Torbjørn Grønning
FILHARMONIEN: Ingrid Røynesdal, administrerende direktør for Oslo-Filharmonien, svarer Dagbladets Espen Selvik i dette innlegget. Foto: Torbjørn GrønningVis mer

Oslo-Filharmonien:

For lettvint kritikk

Espen Selvik bommer når han retorisk spør «Hvorfor er norske dirigenter ubrukelige?»

Meninger

Espen Selvik stiller i Dagbladet 9. august det retoriske spørsmålet: Hvorfor er norske dirigenter ubrukelige?, og gjentar i en kommentar 18. november mange av de samme poengene.

Selvik påpeker at ingen av de norske, profesjonelle orkestrene har norske sjefdirigenter – akkurat nå. Det er riktig. Men mange av hans øvrige analyser og påstander er feil.

1. Når Selvik trekker frem teatersjef Hanne Tømta som eksempel legger han til grunn at teatre og orkestre er tilnærmet like i sine grunnstrukturer og at en teatersjef og en sjefdirigent er sammenlignbare størrelser. Det er ikke riktig.

2. Selvik hevder at ledelsen i orkestrene er delt mellom administrerende direktør og sjefdirigent. Det er heller ikke riktig. Administrerende direktør i et orkester har ansvar for hele virksomheten, også det kunstneriske. Det daglige programarbeidet utøves enten av en administrativ programsjef/plansjef og/eller et programråd, ikke av sjefdirigent.

3. Påstanden om at «sjefdirigenten kommer trekkende med utøvere fra eget management» er også feil. Orkestrene kuraterer selv sine program, nødvendigvis i dialog med alle kunstnerne som vi inviterer, forankret i det offentlige oppdraget vi har, samt langs de strategiske linjene vi selv setter.

4. Selviks påstand om at «orkestrene tar liten kunstnerisk risiko og kopierer hverandre i stedet» samt hans påstander om hvordan internasjonale management fungerer, er i beste fall lettvinte, og i verste fall vanskelige å forstå.

En sjefdirigent dirigerer sitt orkester mellom ca. 6–14 uker i året, avhengig av mange ulike faktorer. Resten av året har orkestrene gjestedirigenter. I 2015/16-sesongen var 36 prosent av antallet gjestedirigenter med Oslo-Filharmonien, norske. I sesongen 2016/17 var det samme tallet hele 42 prosent.

Min gjetning er at situasjonen er like «god» på dette området i andre norske orkestre. Samtidig er orkestrenes oppdrag omfattende og utviklingen av norske dirigenter bare ett av mange områder som vi har et ansvar for.

At Selvik synes å mene at det ikke er kunstnerisk kjemi og orkestrenes utvikling, men nasjonalitet som bør være blant det viktigste når et orkester velger sjefdirigent, fremstår i 2017 ikke bare som umusikalsk, men også som uforståelig.

Selvik unnlater dessuten å trekke inn at det har vært en rekke norske sjefdirigenter i de norske orkestrene de seneste tiårene. Samtidig er det relevant å nevne at den enkeltdirigenten som kanskje har bidratt aller mest til å heve norsk musikkliv internasjonalt, ja, kanskje til og med norske dirigenter, er latvieren Mariss Jansons, som i 22 år var sjefdirigent for Oslo-Filharmonien.

Det burde med all tydelighet vise det er uheldig å være lettvint i analysene av dette feltet.