Nasjonalgalleriet

For lite, for seint for Nasjonalgalleriet?

Endelig er Nasjonalmuseets styre på banen for å redde Nasjonalgalleriet. Men er toget gått, spør Inger Bentzrud .

Kommentar

Nasjonalmuseets styre har enstemmig vedtatt at Nasjonalgalleriet fortsatt må brukes som visningssted for billedkunst. Avgående styreleder Svein Aaser har formidlet vedtaket til Kulturdepartementet.

«Vi har i hele styreperioden ment at Nasjonalgalleriet også i fremtiden bør brukes til kunst, men vi har ikke tidligere sagt at galleriet må være en del av Nasjonalmuseet. Når vi nå ser at galleriet kan ende opp med noe annet enn billedkunst og skulptur, mener vi det er riktig å si tydelig ifra,» sa Svein Aaser til Aftenposten nylig. Det var på tide. På overtid, nærmest.

I april i år leverte Statsbygg en såkalt konseptutvalgutredning (KVU) for Tullinløkka i Oslo til kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner. Der ble det anbefalt et «byuniversitet» på Tullinløkka. Forslaget innebærer at Universitetet i Oslo og Historisk/Kulturhistorisk museum overtar Nasjonalgalleriets bygg. Den historiske funksjonen som nasjonalt kunstmuseum ignoreres av Statsbygg.

Nå er Statsbyggs utredning til «kvalitetssikring» hos Menon Economics. En anbefaling skal foreligge før jul og skal danne utgangspunkt for regjeringens innstilling og den videre behandlingen av saken i Stortinget. Ved budsjettforliket før jul i 2014 fikk Venstre-leder Trine Skei Grande lagt inn et premiss om at Nasjonalgalleriet fortsatt skal vurderes som en del av Nasjonalmuseets utstillingslokaler, uten ny totalrenovering. Denne politiske føringen har ikke funnet gjenklang hos Statsbygg.

London nedla ikke sitt Tate Gallery da man opprettet Tate Modern, har Trine Skei Grande gjentatte ganger minnet om. Poenget er at Nasjonalgalleriet ikke bare er et gitt antall kvadratmeter for visning av kunst; det er et kulturminne av nasjonal betydning i seg selv. Det var en av byggesteinene i den unge nasjonen Norges identitet og ble til i en periode da det var viktig for landet å skape et monumentalt bygg til nasjonens fremste maleri- og skulptursamling. Det vitner om kulturløs bruk- og kastmentalitet å skrote et historisk kunstgalleri og flytte hele kunstsamlingen til et nybygg på Vestbanen. Sånt skjer ikke andre steder i verden. Der restaurerer og bevarer man historien.

Spillet om Nasjonalgalleriet har pågått i åtte år, helt siden vedtaket om å flytte Nasjonalmuseet til Vestbanen. Daværende kulturminister Trond Giske (Ap) og Oslos byrådsleder (H) Erling Lae sto i 2008 for det mange kalte en hestehandel om lokalisering av Nasjonalmuseet og Munch-museet. En rekke kulturpersonligheter slo alarm for å redde det gamle Nasjonalgalleriet, deriblant tidligere kulturminister, nå avdøde Lars Roar Langslet (H). Aksjonen Redd Nasjonalgalleriet ble opprettet. I april 2009 leverte den 12000 underskrifter mot nedlegging til kulturminister Trond Giske.

Men Nasjonalmuseets styre og ledelse har holdt seg påfallende tause om saken. Den nyansatte direktør Audun Eckhoff uttalte kategorisk til VG i januar 2009 at Nasjonalgalleriet måtte nedlegges. Hvis det stemmer som styreformann Svein Aaser nå sier at man hele tiden har ønsket at Nasjonalgalleriet skal brukes til kunst, har både Eckhoff og styret stått for en underlig passivitet, noe de selv må ha forvekslet med lojalitet overfor den politiske beslutningsprosessen. 29. september i år sendte Nasjonalmuseets styre brev til Kulturdepartementet med krav om likevel å få beholde Nasjonalgalleriet. Men toget kan ha gått fra dem.

Særlig etter tilbud og forhandlinger om å disponere Stein Erik Hagens Canica-samling som består av mer enn 2000 kunstverk, er det nødvendig å beholde Nasjonalgalleriet. Hvis denne store samlingen, som tetter viktige hull i Nasjonalmuseets egen samling, skal få den eksponeringen som trengs, blir det trangt i nybygget på Vestbanen. Der skal jo både samlingene fra Kunstindustrimuseet og Museet for samtidskunst slåss om plassen med den gamle kunsten. Den ultimate løsningen ville være å beholde den eldre «gullalderkunsten» i det gamle galleriet.

Det er ikke bare Eckhoff og Aaser som har håndtert sine kort dårlig – bevisst eller ubevisst – i dette spillet. En lang rad av kulturministre har utvist samme historieløshet, fra Trond Giskes hestehandel, via Anniken Huitfeldts (Ap) uttalelser om at Nasjonalgalleriet var uegnet for kunst og til Thorhild Widveys (H) standpunkt om at private aktører må på banen for å sikre videreføring av bygget som kunstmuseum.

Det er en statlig oppgave å forvalte et historisk kulturbygg som Nasjonalgalleriet. Nå er det opptil kulturminister Linda Hofstad Helleland (H) å sørge for at Norges kulturarv forvaltes på en forsvarlig måte. Klarer hun ikke det, må Stortinget rydde opp.