FYLLER IKKE SPILLETIDEN: Når en stor del av norske kinofilmer, som «Elsk meg», ikke klarer å fylle en spilletid på en time og tyve minutter uten å ty til uthalingsteknikker og gjentagelser, er det et problem for branjsen. Noen burde bedt filmskaperne komme opp med mer kompakte ideer.
FYLLER IKKE SPILLETIDEN: Når en stor del av norske kinofilmer, som «Elsk meg», ikke klarer å fylle en spilletid på en time og tyve minutter uten å ty til uthalingsteknikker og gjentagelser, er det et problem for branjsen. Noen burde bedt filmskaperne komme opp med mer kompakte ideer.Vis mer

For lite fortelling

Norske filmer strever med å fylle sin korte spilletid, og utnytter ikke sine egne gode ideer.

Kommentar

Ingen har sagt det er lett å overleve som historieforteller. For det fordrer ikke bare at du har historier å fortelle. Det krever også at du forstår i hvilket format historien din passer best, og hvor lang tid du trenger på å fortelle den. Den dømmekraften er ujevnt fordelt.

Spillefilmen på kino, den som jevnt over anses å være verd mellom én og to timer av din tid, en drøy hundrelapp og en liten bøtte popcorn, er en etablert størrelse i populærkulturen. Det er den flaten alle som drømmer om å lage film vil fylle. Men særlig i den siste tiden har det vært en tendens til at norske filmer går tomme for narrantiv bensin en kilometer før rulleteksten. Store penger bevilges til begavede folk som har ideer og blikk, men ikke nok fortelling.

Forrige ukes premierefilmer, Børre Knudsen-dokumentaren «En prest og en plage» og den virkelighetsbaserte spillefilmen «Elsk meg», hadde begge dette problemet. Dokumentaren blir gående for lenge ved siden av en salmesyngende Knudsen, uten å stille de vanskelige spørsmålene som kunne gitt filmen en tettere dramaturgi. «Elsk meg» vet ikke helt hva den skal ta seg til når den har etablert det vanskelige forholdet mellom hovedpersonen og kjæresten, og hovedpersonen og faren. Thrilleren «Amnesia» med Pia Tjelta og Christian Rubeck lente seg på lange pauser i replikkføringen og megetsigende blikk uten at det virket som om det var så meget å si. Den føltes hele tiden mer som en pitsj enn en selvstendig film.

Norges Oscar-kandidat, Iram Haqs «Jeg er din», var lenge sår og innsiktsfull før den flatet ut og grep til famlende gjentagelser. Musikalfilmen «Ta meg med» dreide seg om florlette kjærlighetshistorier som det ble klart etter fire minutter hvordan ville ende. Hisham Zamans ellers solide flettverksfilm «Brev til kongen» ble skjemmet av at enkelte av historietrådene virket som løsrevne glimt inn i situasjoner som regissøren ikke helt visste hva han ville med. Og koselige «Jul i Flåklypa» har tre nærmest identiske scener, der Ludvig møter en vinterhvit harepus i den snøfrie skogen, noe som er nærmest utilgivelig for en film på én time og et kvarter.

Faktisk er seks av de syv filmene på under én time og 20 minutter. Det er kortere enn nesten alt som importeres fra utlandet. Hvis du ikke har nok historie til å fylle en såpass kort spilletid til randen, har du ikke nok historie til å lage en helaftens kinofilm. Da serverer du publikum mindre enn de har grunn til å forvente. Hvis ikke filmskaperne ser det selv, burde produsenten, eller manuskonsulenten, eller Mamma, dytte dem tilbake inn i tenkeboksen og låse døren til de hadde mer å komme med, flere momenter, flere roller, mer kompleksitet, slik at de ikke kaster bort lidenskap og gode ideer på et prosjekt som er nødt til å få et resultat som føles utvannet.

Og hvis prosjektene sjøsettes før de er ferdig tømret, for å leve opp til den rødgrønne regjeringens fastsatte mål om at det skal lages 25 norske kinofilmer i året, så må den urgamle beskjeden sendes oppover i systemet, den som sier at hastverk er lastverk.