- For lite kameraderi

Det er for lite kameraderi i kulturlivet. Norge er så et lite land og har så få gode skribenter at det er feigt å ikke skrive om vennene sine. Men man må være redelig.

Dette mener Espen Stueland, en av fem redaktører i tidskriftet «Vagant» som i år feirer 10-årsjubileum. Tidsskriftet startet på litteraturvitenskapelig institutt på Blindern og blir nå regnet som 90-tallets ledende norske litteraturtidsskrift. Sentrale forfattere som Tor Ulven, Øyvind Berg, Ole Robert Sunde, Tone Hødnebø og Henning Hagerup er representanter for det som er blitt kalt «Vagantgenerasjonen», og en rekke forfattere har debutert der.

- Vi vil utgjøre et urolig rom mellom det etablerte utgivelsesbildet og kritikken, der forfattere kan komme med litteratur som ikke glir inn i den genretro forlagspolitikken. Trykke den upolerte litteraturen, som drapsmannen Pierre Rivihres lange tilståelse som står i vårt siste nummer. Dette er et fantastisk skrift med litterære kvaliteter, en type ikke-litteratur som utfordrer vår forståelse av hva litteratur er, måten vi tenker litteratur på. Da må man ta noen sjanserø- genremessig, hevder Stueland.

- Det er denne dristigheten forlagene mangler, faller Aarø inn.- Markedssituasjonen sperrer av for en masse spennende litteratur. Forlag og bokklubber tvinges til å følge den økonomibaserte estetikken fordi de ikke kan ta risikoen for tap. Dette er en tenkning som gjennomsyrer bransjen, en kommersiell dreining som vi vil utgjøre en motvekt mot. Utviklingen er enda tydeligere i utlandet, i f.eks. Sverige er det blitt vanskelig å gi ut diktsamlinger, selv for etablerte forfattere. Det samme skjer i Frankrike, USA og Storbritannia.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Derfor er det viktig at tidsskriftene finnes, mener Kleven. - Her kan vi gå inn og hente gode skribenter som ellers ikke deltar i den litterære økonomien. Trykke det som ikke selger, det ingen vil ta i fordi det ikke har en korrekt underholdningsverdi. Det er i tidsskriftene temperaturen finnesø- det er det mest dynamiske i litteraturverden.

- Dere mangler tydeligvis ikke ambisjoner?

- Vi er veldig ambisiøse, smiler Stueland. - Hadde vi ikke vært det, kunne vi like godt pakke sammen. I neste nummer starter vi en serie der vi vurderer forfatterskap som har dukket opp på 90-talletø- kanoniserer dem.

- Men hvordan klare å følge opp «Vagant»s suksess? Unngå en hermetiserende «forgubbing»?

- Vi vil bli mer utadrettet. Ikke at vi har noe imot å være vanskelige og kompliserte, men vi vil også være inkluderende og aktuelle. Det er i tidsskriftene det er rom for resonnement. Som i siste nummer, der Birgitte Tengs-saken kobles til fortellerteori. Her brukes det litterære på det konkrete. Vi vil ha forfattere i tale utenom bøkene, sier Aarø, og legger til.- Det går an å gi ut likegyldige romaner, men ikke likegyldige essays.

- Når du, Stueland, i forordet skriver at dere vil forfølge «en grensedragning mellom litteratur, politikk og virkelighet», er det et ønske om en mer intelligent eller komplisert politisk tenkning enn det 68-erne bedrev?

- Vi ønsker ihvertfall å problematisere forståelsen av hva politsk litteratur er, slik Botho Strauss gjorde i et av de mer dekadente essay som ble skrevet i nittiåreneø- trykt hos oss i '96. Hva er en politisk artikkel? I essayet om Karmøydrapet vises hvordan litterære virkemidler brukes hos makthaverne. Nettopp det å vise maktutøvelse, det er politikk for oss. Også i forhold til forleggeriet, vise hvordan makten brukes der.

- Det er tydelig at vi er inne i et tidsskiftet i kulturlivet, der den nye generasjonen krever større og større plass. Kan dere si noe om disseø- født på '60 og '70-talletø- se dere selv litt utenfra?

- Å snakke om '90-tallslitteratur blir fort trendyø- og vi er ikke trendideologer. Komperativ tenkning kan ofte virke reduserende, men samtidig er ingenting unikt. '90-tallet kan sees som en enhet som innebærer noeø- en linje. Derfor er det mer fruktbart å ta et fenomen, som bekjennelsen, og så belyse det gjennom ulike forfatterskap. Men noe felles er det, innrømmer Stueland. - En måte å se verden på. Det ser en i generasjonsmotsetningene, som ofte er undervurdert i kulturlivet. Som når Brikt Jensen blir satt til å anmelde «Triggerhappy» av Trond Davidsen, og avfeier boka med «Hvem kan lese dette?» Det er skandaløst.

TRE AV DE FEM REDAKTØRENE i Vagan, Richard Aarø, Trude Kleven og Espen Stueland.