- For lite nesefekting

KØBENHAVN (Dagbladet): - Det er for lite nesefekting i dansk litteraturkritikk. Dette hjertesukket kommer fra lyriker og litteraturkritiker i Weekendavisen, Lars Bukdahl.

- I Danmark sitter vi i dag med en del luksusanmeldere. Med det mener jeg anmeldere som har skrevet i mange år og som automatisk får alle de gode, nye bøkene. Slik blir det vanskelig for nye anmeldere å få komme til, de må anmelde de mer uvesentlige utgivelsene, noe som setter en stopper for deres muligheter til å utvikle seg til gode og markante anmeldere. Luksusanmelderne blir for makelige og ofte konsensussøkende, noe som er livsfarlig for anmelderarbeidet, spør du meg. Av frykt for å ikke delta i en kritisk konsensus blir de altfor lite selvstendige.

Dette er med på å sinke oppdagelsen av nye, unge talenter. Det går uendelig langsomt. Det er rett og slett en treghet i systemet.

Min største skrekk er å bli en slik luksusanmelder, sier Bukdahl. Han har mye å tenke på, denne unge mannen, som er opptatt av å skape litt spetakkel i det litterære miljøet. - Spetakkel er utrolig viktig. Og da mener jeg ikke bare spetakkel i form av bråk. Spetakkel innebærer en utvidelse av egen horisont, en utfordring og en evne til å være fryktløs. Luksusanmelderne tør ikke skape spetakkel, men det verste ved dem er kanskje det faktum, som jeg synes etter hvert blir mer og mer tydelig, at de har mistet nysgjerrigheten - nysgjerrigheten på det nye. En nysgjerrighet som både er vanskelig og spennende å ha der, men som er livsviktig i en slik jobb. Ta for eksempel Erik Skyum-Nielsen, han var et stort forbilde, men også han har mistet noe. Likevel er han fremdeles en tydelig anmelder. Det er vel egentlig bare Skyum-Nielsen og jeg som har store neser. Vi har ingen andre å fekte med. Det er trist.

- Så du er selv enig i den beskrivelsen noen har gjort av deg som en markant anmelder?

- Hmm, ja, det stemmer nok godt. Jeg prøver som sagt å skape litt spetakkel, og jeg prøver å oppdage noe nytt. For å være helt ærlig ligger det jo også i dette et ønske om makt, hvis jeg kan si det så sterkt. Det er fint å være den som peker på noe nytt. Noe som blir toneangivende. Samtidig blir det et stort ansvar. Det er viktig å være seg ansvaret bevisst, og å kjempe for ikke å bli likeglad. Jeg prøver å skrive mine anmeldelser morsomt. Jeg er ironisk, humoristisk, polemisk, jeg markerer overdrivelser, men blir likevel noen ganger misforstått. Noe jeg ikke bryr jeg meg så mye om. Det viktigste er at jeg har klart å lage litt «sjov».

- Det høres ut som du får ganske frie tøyler i Weekendavisen?

- Jeg får selv stort sett velge hvilke bøker jeg skal anmelde, og jeg har mulighet til å prioritere den plassen en anmeldelse skal få. Dette er viktig for å kunne utfolde seg som anmelder. Det er også viktig å være klar over at publikum er lite og eksklusivt. Jeg vet at anmeldelsene mine blir kvalifisert og lest. Bevisstheten om at folk leser, blir engasjert av og diskuterer mine anmeldelser, gjør noe med meg. Det blir umulig å ta lett på denne jobben. Jeg synes det er stort når folk henvender seg til meg og vil diskutere litteratur og anmeldelser. I tillegg omgås jeg selvsagt mange innenfor det litterære miljøet. Jeg synes ikke det er nødvendig å lage et problem av at miljøet er lite, og at man omgås dem man anmelder og blir anmeldt av. Det litterære miljøet i Danmark er både lite og stort nok på en gang.

Lars Bukdahl er litt oppgitt når han til slutt legger til: - Det største problemet er forresten at avantgarden ikke lenger eksisterer. Antakelig er dette et postmodernistisk trekk. Alt og alle lever helt greit - side ved side.

LARS BUKDAHL: -Avantgarden eksisterer ikke lenger. Det tror jeg er 90-tallets plroblem.