For lite norsk kos

Når du ser interiører fra statsministerboligen i Tuengen Allé, skjønner du raskt hvorfor statsministrene ikke vil bo der: Den norske kosen gis små muligheter. På peisen er det ingen plass for nips, her er lite furu og mye glass. Huset er ingen idyll, funksjonalismen er minimalistisk, enkel og praktisk.

  • Men at Kåre Willoch nå mener det er altfor tungt å støvsuge de rettvinklede rommene, begriper jeg ikke. Siden jeg selv bor i en Korsmo-villa, kan jeg forsikre ham om at verken støvsuging eller trappevask byr på nevneverdige utfordringer. Slike oppgaver kan like godt utføres raskt og effektivt av en travelt opptatt politiker som en journalist.
  • Det er en skam at våre statsministrer siden Odvar Nordli ikke har funnet det bryet verd å flytte inn i denne villaen, som er et hovedverk i vår internasjonalt kjente arkitekt Arne Korsmos arbeid. Og det er tragisk at en ung statsminister ved slutten av det 20. århundre ikke griper den sjansen han har til å markere århundrets viktigste stilutvikling. Norge var jo det landet i verden som gjennomførte funksjonalismen mest konsekvent. Det kjennetegner faktisk det unge Norge, velferdsstaten, det moderne, både i signerte og usignerte verk.
  • I stedet tar statsministeren og hans statlige planleggere en nostalgisk vending tilbake til plysj og silke bak Slottet, til den seinborgerlige pompøsiteten fra 1890-åra med søyler og karnapper. Det er nok konsistent med den lengselen tilbake til det som var som kommer til uttrykk i Verdikommisjonen og andre sider ved regjeringens politikk, en slags fin de sihcle-fornemmelse som griper tilbake til tida før det forrige århundreskiftet. Men som kulturpolitisk symbol er det galt, det er i dag ingen grunn for landets fremste leder til å legge seg ned bak en føydal levning som det Det kongelige slottet med utsyn til Dronningparken. Fra Vinderen kan man skue utover byen og fjorden, en plassering verdig en statsminister som vil representere dagens folkedannelse.
  • Slik sett er det noe hjelpeløst over det hele. For Kjell Magne Bondevik kunne ha grepet sjansen til å representere det nye Norge uten at den norske småligheten og misunnelsen ble mobilisert: Villa Stenersen er nøkternt og storslått i tidas stil, men uten å ha preg av slott. Det er jo det som er Norge ved begynnelsen av det 21. århundret.