For lite Sissel - for mye stæsj

GJØVIK (Dagbladet): Jula blir ikke helt den samme uten Sissel Kyrkjebø. Men vi får, bokstavelig talt, for Guds skyld håpe at Sissel Kyrkjebø snart klarer seg uten jula.

Enten det, eller at hun til neste år våger å synge jula inn på egen hånd. Alene på scenen, fri for statister og gjøgleri, er Sissel Kyrkjebø nærmest guddommelig. Men den årlige Julekonserten er tværet ut i et godt over to timer langt show som bærer et småpinlig preg av å skulle selges inn til et bredest mulig skandinavisk publikum. Forestillingen rommer alt fra Elvis-parodier til barnekor, og de vakre, sakrale stemningene (som vitterlig må til for å få et sus av tiltrengt høytid) var mer som små fargeklatter i et amerikanisert gigashow.

Svensk overdose

For det er et voldsomt maskineri som er stablet på beina for å sette drøyt 90000 skandinaver i riktig stemning fram mot jul. I løpet av to hele timer har vi vært innom norsk jul, svensk jul, dansk jul og ikke minst amerikansk jul. Det er en proff jul og en storslått jul, men noen glad jul kan det ikke sies å være. Til det er hele konseptet for maskinelt, for spekulativt sammensatt og hakket for glorete.

Broderfolket var representert på scenen av den Dizzy Tunes-aktige trioen Triple&Touch. Deres humoristiske tolkninger av julesangene satte sving på latterbåndene flere ganger. Men svenskene bidro også til å drukne den egentlige julestjernen i en type overflatisk underholdning som står i grell kontrast til den enkle kraftfullheten Sissel er så alene om.

Sviskegospel

Da kledde fru Skoller sine danske kolleger, strykekvartetten The Little Mermaid String Quartet, atskillige hakk bedre. Sammen sto de for noen av Julekonsertens sterkeste øyeblikk.

Det var like før det vokste kirkespir på toppen av fjellknausen i Gjøvik sentrum. De følelsesladde øyeblikkene sto i grell kontrast til Oslo Gospel Choir, som dro i gang den reneste vekkelsesstemningen med gospelsvisken «Glory to God, Almighty», en låt som for så vidt ikke har mer med jula å gjøre enn pølse og brød på julaften. Takke meg til Sølvguttene, domkirkekoret og alle andre som klarer å frambringe jule-gyset, fritt for gladkristne bivirkninger.

For uansett hva arrangørene forsøker å selge inn; det er gullstrupen fra Bergen folk vil se og høre, og det blir unektelig noe anstrengt både med svenske jøglere, Grand Prix-koristen Lars Fredrik- sen og resten av halleluja-koret når de forsøker å ta hovedrollen i det som kunne vært årets vakreste jule-eventyr.

For pensjonistene

Jule-show av denne typen kan bringe Sissel en kontantstøtte hun kan leve fett og uforstyrret på resten av året. Men selv om ingen synger varkrere julesanger i hele verden, er det unektelig litt småtrist at en stjerne av Sissel Kyrkjebøs format, med sitt helt unike talent, slår seg til tåls med å være trekkplaster for busslaster med pensjonister og småbarnsfamilier.

Og med et slikt årvisst maskineri i ryggen er det alltid en fare for at hun kan ende opp som en reprise på seg selv. Med mindre hun kommer opp med noe nytt, noe mindre gigantisk og mer fantastisk. Så langt er det ingen grunn til å ta jula på forskudd i år heller. Og neste jul, Sissel, bør du dra på turné aleine.

SUVERENE SISSEL:</B> Sissel overbeviste som alltid, men resten av Julekonserten var ikke like overbevisende.