For lite tullprat

Det sitter ikke helt når «Radioresepsjonen» hopper over i tv-ruta og krymper formatet.

TRES HOMBRES: Trioen i «Radioresepsjonen» tar i kveld skrittet over til TV-formatet.
TRES HOMBRES: Trioen i «Radioresepsjonen» tar i kveld skrittet over til TV-formatet.Vis mer

||| TV: Humor i Norge er i stor grad regissert. Sketsjer følger manus, stand-up-komikere følger sitt faste skjema og de tilsynelatende spontane showene er i stor grad skrevet på forhånd. Det samme har muligens vært tilfelle med «Radioresepsjonen», men i så fall er de flinkere enn de fleste til å «fake» spontanitet. For meg framstår de tre gutta som noen av landets ypperste produsenter av improvisert, intelligent tullprat.  

Helt på høyden
Etter snart fem år på ulike sendeflater, med stadig økende popularitet, meldte brødrene fra Holmlia og prestesønnen fra Randaberg overgang til fjernsynet tidligere i år. Like etter solgte de ut to heidundrende absurde festkvelder på Rockefeller og viste at de kan lage sceneshow.  

På tv-scenen er de helt på høyden med den beste nasjonen har å by på av snakkeshow. Steinar Sagen er «til stede» foran kamera og er dyktig til å sy sammen programmet. Tonen mellom ham og de to sidekickene i sofaen, Bjarte Tjøstheim og Tore Sagen, er som ventet god. Men, vil jeg påstå, «trialogen» slår ikke gnister, slik den imponerende ofte har gjort på radio. Jeg ville også blitt fryktelig imponert hvis de hadde fått det til. De fortjener derfor en prøvetid, slik at halvtimesformatet får satt seg.  

Frekke nok
Formiddagene på P3 har tradisjonelt vært en arena for groviser og tabusprengning og Radioresepsjonen har gjort sitt beste for å teste grensene, noe som har ført til økt popularitet, naturlig nok. TV har imidlertid andre tabugrenser enn radio, selv om gutta bare får herje på lille NRK3. TV er halvveis til kjerka: Du kan prompe der, med ikke altfor høyt, takk. Derfor er temaer som nekrofili, en original innfallsvinkel til skytingen i Malmø og skåling med Harald Rønnebergs kroppsvæsker, frekke nok.

Men det er ikke like løssluppent sprøtt som i de magiske stundene på radio. Jeg tror det skyldes den korte tidsramma, som gir mindre rom for å «gå seg varm». Likevel har jeg, som man sier, relativt stor tro på at øyeblikkene kan oppstå etter hvert.