Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Anmeldelse: Gaute Heivoll - «Drøm om de levende»

For mange navn og for mange sider

Gaute Heivolls nye roman om faren klarer ikke å vekke begeistring.

OM FAREN: Gaute Heivolls nye roman er basert på historien til forfatterens egen far. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
OM FAREN: Gaute Heivolls nye roman er basert på historien til forfatterens egen far. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet Vis mer

Det er på moten å skrive romaner om slekta, sant og usant. I tilfellet Gaute Heivoll er historien udramatisk, om vi ser bort fra at Jesus blir slått ned fra himmelen med en hesjestaur. Den bragden tilskrives ikke romanens hovedperson, men Laura Andersen, og hun var gal.

Den 42 år gamle Gaute Heivoll er kjent for gjennombruddsromanen «Før jeg brenner ned» og har siden debuten i 2002 utgitt 21 bøker, de fleste med Finsland i bedehusbeltet utenfor Kristiansand som litterær arena. En stor, men ikke alltid like imponerende produksjon og prestasjon.

Nostalgi

I 2014 skrev Heivoll om sin bestefar på morssiden. I «Drøm om de levende» er ledetråden forfatterens far. Vi følger en navnløs «han» fra 1947 og videre 20 år fram i livet, til ny jobb som lærer ved Skåland spesialskole på Moi i Rogaland, etter en kortvarig og, ifølge romanens framstilling, lite opprivende innleggelse på Eg psykiatriske sykehus,

Et problem med teksten er fortellerstemmen. Her er det nok en allvitende Gaute Heivoll som fører ordet:

«Det er første gang han er på kino (…) han er på vei over Atlanteren sammen med mannskapet på Christian Radich (…). De trekker i liner og reip, de lårer seil og kliver i masten, synger mens de skurer dekk (…) og hele tiden er Erik Bye i bakgrunnen og forteller og forklarer på engelsk.»

Har vår allvitende forfatter grundig nok gransket hva som kan røre seg der inne i barnesinnet? Er ordvalget godt? Er framstillingen troverdig? Forfatteren røper seg i siste linje: Og hele tiden er Erik Bye i bakgrunnen. En vanlig guttunge den gang ante ingen ting om Erik Bye. «Bautaen» som skulle bli Norges mest prisbelønte fjernsynsjournalist, var i 1958 radioreporter i BBC.

Stille vann, grunt vann

«Drøm om de levende» er påfallende udramatisk og stillestående; noen fødes, noen dør, det er så. Likevel er det fristende å si at det mest spennende foregår i søvne, som tittelen antyder.

Men før vi kommet så langt skal forfatterens far på folkehøyskole. Vi får vite at det er åttini elever, og at «han» snart lærer seg navnet på alle. Det er fem mannlige lærere, foruten frøken Hareid og frøken Myklebost. I tillegg er det ledelsen ved bestyrer Stoveland, og vaktmesteren, som heter Paul. Ikke akkurat Daniel Braut og gamle Heltberg fra Garborgs «Bondestudentar» dette her, nei. Skjønt litt ironi, litt humor, kanskje ufrivillig, lyser opp:

«– Se godt på denne karen, sier Ljosdal til klassen. – Merk dere navnet. En dag kommer han til å bli noe helt spesielt. Det skulle ikke forundre meg om denne karen en dag blir norsklærer!»

La gå med Ljosdal, men hva skal vi med alle disse navnene? Det vrimler av Myklebuster og Ljosdøler i denne romanen på 472 sider; det er altfor mange, både navn og boksider. Vi blir ikke ordentlig kjent med noen, vi kommer aldri på innsiden av noen, heller ikke Anita, kjæresten. Det blir liksom bare god jul og godt nyttår. Heivoll insisterer på å holde fram på armlengdes avstand det landsens keitete og forsagte, mens resten av verden stormer fram mot 1968 og fri kjærlighet.

Det fins nok vakre passasjer, fine sansninger. Og hint om en sart sjel som under andre omstendigheter kunne blitt dikter, som sønnen selv. Men det drukner, dessverre, i ordgyteriet.

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!