- For meg er kunsten et kall

Spenningen er utløst: Ari Behn har utgitt sin første roman, «Bakgård». Nå skuer han framover, mot neste roman, som skal handle om USA.

Ari Behn tar med kone og barn til New York etter jul. Derfra skal alle tre dra på reise ut i det amerikanske landskapet. - For meg er kunsten et kall. Å skrive er det eneste jeg noensinne har villet gjøre. I hvert fall fra jeg var rundt 14 år gammel. Om det er jeg som har tatt valget eller valget som har tatt meg, vet jeg ikke. Jeg må bare fortsette.

Ari Behn er ute av ørkenen. Fortsatt iført dress, svart for anledningen, og med en flom av til dels svært lunkne kritikker i fleisen. Dem børster han vekk med et velvillig håndstrøk og forklarer vennlig og uten sammenbitte tenner at dette var han forberedt på.

- Jeg hadde forventet alle mulige vinklinger. Og det har jeg fått.

- Var du spent i dag tidlig?

- Jeg gledet meg. Jeg sto opp tidlig og... og...

- Tok på deg silkeslåbroken?

- Nettopp. Og nå gleder jeg meg til de nærmeste dagene og ukene. Jeg har jo fullt program hele høsten. Nord-Norge. Vestlandet. Jeg tar alle lesere på alvor, de er like viktige alle sammen.

- Ikke de verste kritikerne, vel?

- De også. Jeg ser på mottakelsen som en knepen puljeseier. Om bøker er det alltid delte meninger. I dag har jeg møtt de første leserne. Det har vært en givende opplevelse.

- Mye har skjedd siden «Trist som faen». Har omstendighetene rundt bryllup, barnefødsel, slottsmottakelser og så videre virket forstyrrende på din karriere som kunstner?

- Tvert imot. Jeg brukte fire år på «Trist som faen» og har brukt fire år på «Bakgård». Jeg har det utrolig bra privat og har kunnet rydde meg rom til å skrive.

- Burde du ikke egentlig sittet på en trekkfull hybel for å få litt lidelse og lidenskap inn i språket?

- Jeg har lidd nok. Jeg var veldig rastløs før. I ti år reiste jeg rundt og sanket opplevelser. Å få litt ro i tilværelsen har vært veldig bra for skrivingen.

- Hvor jobber du?

- Jeg kan jobbe hvor som helst. Hjemme eller ute på reise. «Bakgård» begynte jeg på i 1999, etter flere besøk i Marokko. Egentlig har jeg villet skrive denne boka i 15 år.

- Skrev du også i ørkenen? Du hevder et sted at du gikk gjennom Sahara i dress?

- En mann i dress i ørkenen er for meg en flott bilde. Hva gjør han der? Hvor skal han? Vil han overleve? Dermed er fortellingen i gang.

- Du skriver også at du «nær sagt var blitt drept en natt» ute i ørkenen?

- Jeg satt på med noen franskmenn på vei til Tarfaya, der Antoine de Saint-Exupéry, han med «Den lille prinsen», var stasjonert. Byen var bare en ruinhaug ute ved atlanterhavskysten og jeg ble satt av midt på natta ute ved hovedveien. Jeg begynte å gå i det svarteste, jævligste mørket du kan tenke deg. Jeg syntes at jeg så slanger, skorpioner og banditter overalt. Jeg følte meg totalt i et vakuum. Så stanset en bil. En brande som liknet Mike Tyson iført djellaba stoppet. Han var heldigvis vennligsinnet. Etterpå fikk jeg høre at hvis jeg hadde fortsatt til fots, ville jeg gått rett inn i det rene røverreiret av tiggere og skumle folk rett utenfor byen.

- I boka skriver du om et dekadent homsemiljø? Har du ønsket å provosere?

- Det har ikke vært hensikten. Jeg har villet skildre en kultur i randsonen av det etablerte. Blant disse folkene utsetter min hovedperson seg mer eller mindre bevisst for hendelser som kan vekke ham og ryste ham. Han gjør absolutt ikke som mora hans sier.

- Eller dama, for den saks skyld?

- Han må hoppe for å komme videre i livet og går inn i dette stivnede 50-tallsmiljøet i Tanger. Tanger er en fiksjon av en by. Å komme til den byen er som å gå inn i en Fellini-film eller et Picasso-maleri. Her møter han etterlevninger av beatmiljøet, dessuten dikteren Paul Bowles, som jeg selv traff ved flere anledninger.

- Hva betydde han for deg?

- Han var det klokeste mennesket jeg har møtt. Han var fyrtårnet i kaoset, en slags Dalai L lama i disse merkelige omgivelsene.

- Et miljø som er ekstremt sexfiksert. Hva synes du om Øystein Rottems påstand om at det er for mye sex i moderne norsk litteratur?

- Sex er ikke viktig. Det er det som skjer på veien fram til sexen som er av betydning. Så lenge vi mennesker spiser og driter har vi felles erfaringer. Dikterens jobb er å gjøre disse erfaringene til mytologier. Jeg håper skildringene i min bok fungerer på flere plan. At de går inn i drømmen og dermed blir mytologiske. Jeg tenker på det jeg skriver som «mytologisk realisme». Reisen er et utmerket utgangspunkt for denne typen diktning.

- Men du kan kanskje ikke reise like fritt nå som før?

- Jeg har allerede opplevd mye som jeg kommer til å skrive om. Jeg har i hvert fall en vandrerbok til på gang. Etter at vi flytter til New York over jul, kommer jeg til å reise mye i USA.

- Alene?

- Alene og sammen med familien. For meg er det veldig reelt at det å reise er å drømme med åpne øyne. Og du kan ikke ta stilling til det du drømmer mens du drømmer det.

- Som inngiftet i kongefamilien, føler du at du må dempe disse drømmene på noen måte?

- Overhodet ikke. Jeg vil og må skrive om livet i alle dets fasetter.

GLAD OG FORNØYD: Ari Behn viste i går ingen sure miner over mangelen på vill begeistring hos bokanmelderne etter utgivelsen av romanen «Bakgård». Behn er allerede i gang med en ny roman, som kommer til å utspille seg i amerikanske omgivelser. Her er han i bakgården til Gyldendal, der forlaget Kolon har sine kontorer.