For mørke dager

The Strokes revita- liserte skitten storbyblues og stolt asfaltrock med debuten «Is This It», og ga oss troen på at mørkelagte smug er bedre enn et opplyst helvete.

CD: Det var to år siden. Hypen hadde gått lenge i forkant, og den ble innfridd. Undertegnede ga albumet terningkast seks og sendte cd-en til det nygifte kronprinsparet i bryllupsgave.

Nå er newyorkerne tilbake, og med glede konstaterer vi at bandet fremdeles holder mål.

Vanskeligere tilgjengelig

«Room On Fire» fortsetter i samme spor som debuten. Bandet virker avslappet, så forventningspresset synes ikke å ha ført til noen form for sperrer eller kreativ tørke. Men Strokes kan ikke flyte på hypen og revitaliseringen av uvøren New York-rock. Låtene er jevnt over ikke så skarpskodde som på debuten. Hovmodet og sarkasmen er der, men ikke så synlig.

«Room On Fire» er noe vanskeligere tilgjengelig enn debuten. Dette er et album som krever litt mer tid.

Plata har egentlig ingen store svakheter, men et lite minus er melodiene. Skreller man bort arrangement, stil og attityde, står enkelte sanger melodipuslete tilbake. Dessuten kunne variasjonen vært større.

Gla'dekadent rock

Men The Strokes lager fremdeles deilig musikk - i den andre enden av «Idol» og designerrock. Arven etter Television, Velvet Underground, Sonic Youth og Blondie blir forvaltet med en slakkdekadent forståelse.

«Room On Fire» er befriende ujålete og lite sjangeropphengt til å være knyttet så tett opp til New Yorks bakgater.

Julian Casablancas' overstyrte stemme er en fryd for øret. Det enkle bass/trommekompet åpner for et landskap der gitarene leker seg med monotone riff og småsære soli. Produksjonen er spinkel og tørr.

Albumet med sine 33 minutter er et instant rock-glimt, som bærer bud om mer kvalitetsrock fra The Strokes.