For moro skyld

TORSDAG. Det ringer i mobiltelefonen.

- Bård her. Du trenger vel ikke mer enn to timer?

- Nei da.

- Vi er på opptak fram til fire, skjønner du, og klokka seks kommer det en gjeng fra Skien som skal spille Nintendo hjemme hos meg. Har du prøvd det nye fotballspillet, eller?

- Nei.

- Det er sjokkerende morsomt, faktisk. Arne Scheie skal komme og kommentere finalen. Det var bare å ringe, sa han, han skulle være standby fram til midnatt. Håhåhå.

Det er Bård Tufte Johansen, snart 30 år, programleder i NRK, gift med Beate og far til Sunniva, som er på tråden. Han har brukt tre dager på å vurdere om han vil la seg portrettere, han har tross alt ikke all verden å fortelle. Men la gå, så framt det ikke går utover Nintendo-turneringen.

FREDAG ETTERMIDDAG. Humoristen har satt seg. Ved et brunt bord i en brun kafé på St. Hanshaugen. Han spiser egg og bacon. Stamgjester har begynt å ramle inn i mørket, men det er ingen som tar notis av at det sitter en høyt profilert NRK-kjendis ved det innerste vindusbordet. Til tross for at han bor like rundt hjørnet, snakker høyt og har relativt stort hode.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Hadde noen sagt til meg for mange år siden at jeg skulle begynne i TV, hadde jeg tenkt «ja, jo, kanskje, for jeg er jo ganske morsom», sier Bård Tufte Johansen.

- Men hadde de sagt at en dag skal du sitte hjemme og spille TV-spill, og i sofaen ved siden av deg skal Arne Scheie sitte og kommentere...

Bård Tufte Johansen himler ekstatisk med øynene.

- Det er jo helt hinsides!

- Du er snart 30 år?

- Jo da, jeg har tenkt på det. Men jeg tror at det er en av mine styrker, at jeg gleder meg sånn til ting. Til små ting. Denne turneringa har jeg gleda meg til i tre uker, altså skikkelig gleda meg. Jeg kan glede meg i tre dager til en tippekamp, og før fotball-VM gleda jeg meg intenst i to måneder. Det er synd på jenter egentlig.

- Å?

- Ja, som ikke gleder seg til ting sånn som oss. De har for mye å tenke på. Beate brenner ikke skikkelig for noe egentlig, mens jeg har både fotball og fisking.

FREDAG. LITT TIDLIGERE PÅ DAGEN. På en parkeringsplass i Oslo sentrum:

Harald Eia sitter inne i en varevogn og fikler med et lite overvåkingskamera. Bård Tufte Johansen står utenfor med et manuskript. Han røyker.

- Harald skal avsløre at alle humanetikere egentlig er homosatanister, at de driver med knark og promper hele tida og sånt, forklarer Bård.

- Etterpå skal vi manipulere satanhorn på alle som jobber der inne.

- Hva er morsomt med det?

- Det er litt vanskelig å forklare, for det er jo veldig barnslig, egentlig. Men i og med at jeg er kristen, så skal vi spille litt på det, da.

- Men hva er morsomt ?

- Det er jo litt komisk, da. Å være veldig opptatt av humanetikk, lissom. «Jeg tror på mennesket! På det gode mennesket!» Det gjør vi vel alle sammen, gjør vi ikke det, da?

TILBAKE I KAFEEN.- Jeg får vel inn tre forespørsler i uka, tenker jeg, sier Bård Tufte Johansen nøkternt.

- Fra kristne blader og organisasjoner som sier at nå må jeg vise at jeg er kristen. Men jeg har jo primært lyst til å være komiker.

- Blir det ikke tomt å være komiker hele tida?

- Det er jo ikke sånn at jeg går rundt og slår vitser hele dagen, og sier «Se på han tjukke der!» og sånt. For meg er det å være komiker en kontorjobb. Harald skriver, og jeg sitter i halvsvime i en saccosekk og sier syke ting.

En ny gjest ankommer. Det er Finn Graff. Bård reiser seg og hilser.

- Jeg leita etter pipe hjemme, men jeg fant den ikke, sier han.

- Jeg har alltid drømt om å bli tegnet av deg med pipe. Hvis du kan tegne inn en pipe, så er det bra. Klok, lissom.

- He-he, ja, sier Graff.

- JA. VI FIKK DET LETT.

Bård er tilbake i 1995, året da han plutselig satt der med sitt eget program. En ustudert sivilarbeider fra Skien, som hadde spilt i band og ville jobbe med noe i media.

- Jeg kom fra et miljø i Skien hvor det var viktig å lære seg et håndverk. «Lær deg å snekre først, gutt!» lissom. Det var fire fra min klasse som tok gymnaset. Det var ikke som i Oslo, hvor alle skulle skulle gå på Blindern og drive med svart-hvitt-foto eller dans. I Skien krevdes det litt mer vilje og talent for å bryte opp. Det er litt på samme måte med homoer.

- Hva?

- Hvis du er homo i Haugesund eller Skien, da er du homo, lissom.

- Men hvis du er homo fra Oslo, er du egentlig ikke homo?

- Ikke nødvendigvis kanskje. Vet ikke, jeg. Poenget er at det krever noe ekstra å bryte ut fra en liten by.

Bård Tufte Johansen hviler hodet i høyrehånda og plukker seg i nesa med den venstre. Det vil si, han klemmer litt rundt det venstre neseboret med tommelen og pekefingeren. Jeg hadde ikke nevnt det, hvis det ikke var for at han gjorde det hele tida.

- Alt var kjedelig på TV da vi begynte. NRK var litt kjørt, og TV2 var kommet på banen. «Bare lag hva dere vil,» sa de, det finnes jo ikke kvalitetssikring i norsk TV. Noen ganger, eller som oftest, går det dårlig, og denne gangen gikk det bra. Sånn sett har vi kommet lett til det.

- SÅNN SETT. MEN?

- Å være morsom er ikke noe du kan bløffe deg til. Norge er et lite land, og det er veldig mye bløff her. Men er du morsom, så er du morsom, lissom. Det er mye lettere å bløffe seg opp som svart-hvitt-fotograf, og ta bilder av skrukkete gamle menn og sånt. Eller kortfilmer og sånt.

- Det kan kanskje ha sammenheng med at du verken har greie på svart-hvitt-foto eller kortfilm?

- Hvem er det som har det, da? Det er ingen jeg kjenner som kan si hva som er bra foto og hva som ikke er bra foto. «Det var ganske skarpt,» sånn er jeg...

Bård Tufte Johansen tar en velfortjent pause, noenlunde tilfreds med svarthvittfotoresonnementet.

- Det er det som er bra med humor og fotball og sånt, sier han.

- Fotball?

- Nick Hornby sier noe om fotball som er så bra. Hvis du liksom har liggi med Drillo, eller har smiska Drillo, og han sender deg utpå fotballbanen, så driter du deg fullstendig ut. «Den mannen kan ikke spille fotball!» skjønner du hva jeg mener? Du kan ikke ligge deg til en plass på landslaget.

BESTEMORA TIL BÅRD, fru Tufte i Skien, mener barnebarnet kunne gjort det veldig bra på mange områder, det har hun sagt i avisa. Bård er ikke umiddelbart uenig.

- Politiker må det også gå an å bløffe seg opp som. Jeg, som kristen, kunne kommet ganske høyt opp i Kristelig Folkeparti i løpet av kort tid. Det er omtrent som svart-hvitt-foto.

- Kristelig Folkeparti er omtrent som svart-hvitt-foto?

- Ja, jeg må si jeg tror det er veldig lett. I løpet av fire år, uavhengig av om jeg var kjent, skulle jeg greid å være på Stortinget. Det virker litt blærete. Men jeg tror det er lett å komme dit.

- Det er kanskje på tide å gjøre noe ordentlig?

- Foreløpig er jeg ikke grepet av den store panikken. Det er vel foreldrene våre som er det.

Bårds foreldre er pastorer begge to. Antakelig synes de det er ålreit at sønnen er kritisk til Human-Etisk Forbund. Men hadde kanskje sett at kritikken hadde en modnere form, fri for beskyldninger om promping og homofili.

- Alle er jo stolte av barna sine når de er i avisa, sier Bård

- Men jeg tror ikke de hadde blitt skuffa hvis jeg begynte med noe ordentlig.

«DET VAR PÅ HØY TID at Bård Tufte Johansen fikk det han fortjente!» skrev en illsint leser fra Kragerø i Dagbladet. Kenneth Sivertsen hadde slått Bård i trynet for åpne kameraer, og det var flere enn leseren fra Kragerø som syntes drittsekken fikk som fortjent.

- Jeg skjønner at noen synes vi er drittsekker, sier Bård.

- Vi har så mye sjøltillit, vi er ikke redde for noen. Jeg skal fortelle en litt trist historie, om en som drev og tulleringte til meg. Han la igjen beskjeder hos meg hele natta og hele dagen, og til slutt sendte vi beskjedene på TV. Mannen ringte tilbake etter sendinga, og da begynte han å grine. «Det er ikke rettferdig,» sa han. «Jeg har kontroll over telefonen, og dere har kontroll over TV.» Det er jo helt sant! Han kan tulleringe hundre ganger og jeg kan tulle på TV én gang, og da har jeg vunnet. Jeg tror han hata oss.

- Fikk du dårlig samvittighet?

- Jeg ble litt trist. Humor er viktig, men det er ikke så viktig at noen skal gå rundt og ha det kjipt på grunn av det. Jeg får ofte litt dårlig samvittighet. Det kan gå på mine egne grenser, det kan gå på mora og faren min. Men hvis noe er veldig morsomt, kan det være vanskelig å holde igjen altså, og si at dette er over kanten.

- Finn Kalvik, da, var det over kanten?

FORRIGE SESONGS «Åpen Post» hadde ukentlig subtile utdritinger av Kalviks mangel på karrieremessig progresjon. Posten het «Finn Kalvik-Nyhetene», men de ble utsatt hver gang, fordi det ikke var noe nytt å melde.

- Han skrev et brev til oss i sommer, hvor han fortalte at han hadde fått mye dritt på gata. Han syntes programmet var morsomt, men han ble så mye plaga når han var ute. Derfor ba han oss slutte. Vi slutta med en gang.

- Det er med andre ord bare å skrive et brev hvis du ikke vil bli hengt ut i «Åpen Post»?

- Ja, egentlig. Det er mange å ta av.

Så reiser Bård Tufte Johansen seg. Han skal hjem og rigge opp TV-spillet.

- Det var én ting, sier han.

Det kan virke som dette er noe han har grunnet litt på.

- Du kan godt ta med at jeg ikke er sånn som synes sånne brune steder som dette er noe ålreit.

- Nei?

- Hvis jeg kan velge mellom et sted hvor nesten alle er alkoholikere, eller har lyst til å bli det - og et sted hvor det er litt lyst og masse pene damer, så velger jeg det siste.

DET RINGER I MOBILTELEFONEN.

Det er fem minutter siden vi avsluttet intervjuet og Bård Tufte Johansen syklet hjemover.

- Bård her. Du, angående turneringa, det er seriøse greier altså.

- Ja ha?

- En kompis av meg ringte og lurte på om han fikk være med. Jeg spurte om han kunne spille. Ja, sa han. Hvor mange ganger har du spilt da? spurte jeg. Tre- fire ganger, sa han. Da måtte jeg si «sorry».

- Fikk han ikke være med?

- Nei.

- Har du en sånn jeg-er-så-voksen-at-jeg-tør-å-være-barnslig-innstilling til livet?

- He-he. Jeg skjønner at det kan tolkes sånn. Men når jeg kan ringe hjem til Arne Scheie og be ham komme over på en runde Nintendo, da kan jeg liksom ikke få det bedre.«Bare lag hva dere vil,» sa de, det finnes jo ikke kvalitetssikring i norsk TV.

I Skien krevdes det litt mer vilje og talent for å bryte opp. Det er litt på samme måte med homoer.

VANSKELIG YRKE: Bård Tufte Johansen mener det er lettere å slå seg fram i KrF enn å bli en god komiker.