OVERDRIVER: David Nicholls hadde kjempesuksess med romanen «En dag». Men debutromanen, som nå er oversatt til norsk, er ikke like vellykket, mener anmelderen. Foto: SCANPIX
OVERDRIVER: David Nicholls hadde kjempesuksess med romanen «En dag». Men debutromanen, som nå er oversatt til norsk, er ikke like vellykket, mener anmelderen. Foto: SCANPIXVis mer

For morsom til være morsom

Forfatteren av «En dag» maser i vei i sin siste bok.

ANMELDELSE: Det skal mer til enn faktakunnskap og et poetisk sinn om du skal få dame. Det er det ikke veldig originale budskap i David Nicholls siste roman på norsk.    

Året er 1985. Den kvisete, hengslete og bleke nerden Brian Jackson er atten år, og skal begynne på universitetet. Han har store forventninger. Endelig kommer han seg bort fra småbyen, og sin masete mor som ligger på sofaen og røyker og drikker likør. Og fra sine to kompiser som ikke driver det til annet enn å drikke og fjåse og drikke enda mer.  

Brian er godt rustet etter å ha lest seg gjennom hele barndommen: Han kan alle hovedstedene i nesten alle land i verden og de latinske navnene på de vanligste fuglene i Storbritannia.

For morsom til være morsom

Han kan alle tekstene til Kate Bush og hvor mange hårstrå et menneske i gjennomsnitt har på hodet sitt, og så videre. Dette mener han burde holde lenge for å møte en vakker og mystisk kvinne som han kan lese høyt for, drikke vin og elske med. Ikke overraskende viser det seg at forventningene ikke helt innfrir. 

Heseblesende morsom
David Nicholls har gjort enorm suksess med «En dag» (Press 2010). Den har ligget på bestselgertoppen i flere år, og skal nå filmatiseres med Anne Hathaway i hovedrollen. Det er en romantisk komedie om et odde par som aldri riktig finner hverandre.

«En dag» har både vidd og sjarm, og det var med store forventninger jeg åpnet «Første spørsmål». Jeg ble like skuffet som Brian.

Ikke at boka er kjedelig. Tvert imot. Den er heseblesende morsom og gjenkjennelig, med personer så treffende fremstilt at de blir karikaturer. Brian selv kjenner vi fra Nick Hornby-aktige gutteromsnerder, og Nicholls har ikke spart på kruttet. Brians mange kviser er fulle av gørr, han drikker seg megaidiotisk full, og når han vil trene opp sin spinkle bleke kropp, kjøper han så store vekter at han ikke klarer å bære dem hjem fra butikken. Da møter han selvsagt smellvakre og selvopptatte Alice, som han er hodestups forelsket i. Hun har alt og kan få alle. Hvorfor hun velger å bruke tid på en looser som Brian, er en av mange ting i boka som ikke henger på greip.      

Påtrengende snusfornuft
Nicholls har tatt spissformuleringene og ordspillene så langt ut i denne boka at den mister både brodd og troverdighet. Satire kan det heller ikke kalles. Etter hvert sniker det seg inn et alvor og en moral, som blir påtrengende snusfornuftig
.

Brian innser at kunnskap ikke er det samme som å være klok, og at det er bedre å være snill enn flink. Det er også et klasseperspektiv her. Brian har en mor som jobber i kassa på Woolworth, og en far som kjedet seg til døde av å selge dobbeltvinduer. Det er ikke enkelt på et snobbete universitet. Men også dette er like masete og overdrevent fremstilt som resten av denne skuffende boka.