For mye av det gode

Dikt fra verdenspoesien i prisnominerte gjendiktinger, komposisjoner fra jazzens øverste hylle utsøkt musisert, Jan Erik Vold-opplesning i kjent uttrykksfull stil- kan en slik kombinasjon slå feil?

Dessverre ja. Til tider ble det for mye, altfor mye, av det hver for seg mer enn gode. Når Vold hurtigleser Rimbaud og Wergeland til uptempo-komp med innlagte saksofon- og gitarkor, blir informasjonsmengden for stor. I slike tempi og mot mye instrumentallyd lyder Volds stemme presset, samtidig som diksjonen - fullt ut akseptabel i roligere leier - ikke lenger er distinkt nok. Dermed blir tekstinnholdet - unektelig tanketyngre og mer krevende enn vanlige Tin Pan Alley-tekster - amputert, tidvis helt utvisket, og ord-strømmen bare en forstyrrelse av musikken.

Glitrende lag

Og det er synd, for de svenske blåserne Nisse Sandstrøm (ts), Bernt Rosengren (fl/ts) og Jan Allan (tp), gitarist Jacob Young , pianist Egil Kapstad , bassist Bjørn Alterhaug og trommeslager Ole Jacob Hansen utgjør et glitrende lag, noe ikke minst to blåfunky instrumentalnumre bekreftet.

Høydepunkter

Men når først så mye er sagt: I roligere tempi med redusert besetning (duo, trio, kvartett) fungerte konserten helt annerledes godt, i mine ører med D.H. Lawrences «Dødsbåten»/Irving Berlins «How Deep Is The Ocean» og seks dikt av Ernst Orvil til Miles Davis' «Tune Up» som høydepunkter sammen med en Paul Celan-sekvens. I disse sekvensene fikk ord og toner rom og luft nok til at temperaturen i formidlingen ble høy på den gode måten, og jeg tror det er i den retningen Jan Erik Vold best kan utvikle denne egentlig utrolig sjenerøse forestillingen. Var det ikke «less is more» Miles mumlet?

SJENERØS: Jan Erik Vold i spissen for en forestilling om med sju musikere og utdrag av verdenslyrikken vil mye, innimellom for mye.