For mye av det gode

En slags pakkeløsning: Mange triste historier i ett.

BOK: Det er en norsk urmyte: Den unge rotløse mannen som mister seg selv i storbyen, etter å ha rømt hjembygdas traumer og nederlag. Det hindrer ikke Nils Harald Sødal i å forsøke å fortelle den på ny i «For ingens øyne». Debutanten er i tillegg modig nok til å kombinere den med et sett med andre fortellinger du har hørt før: Fullstendig desillusjonert eldre mann møter ungt problembarn, for eksempel – og lærer å møte verden og menneskene igjen gjennom ham. Jenta og gutten som er paradisiske barndomsvenner på en øy i havgapet, men får forholdet sitt fullstendig forandret når de blir eldre, og skjønner at de to faktisk er mann og kvinne. Oppvekst i et strengt kristent hjem, skyldfølelsen når foreldrenes påbud brytes, angeren som direkte og indirekte forfølger en gjennom livet. Gutten som mister faren i en ulykke, og aldri klarer å slutte å tenke at det er hans skyld.

Velferdskritikk

Og så videre og så videre. «For ingens øyne» forteller historien om den forsofne og alkoholiserte akademikeren Jakob Reinhardtsen, som for lengst har sluttet å ha ambisjoner på egne vegne. Om oppveksten på ei lita Sørlandsøy ved havet, om tapet av alt han hadde kjært der, om flukten til Oslo, om tapte år, om den siste muligheten han nå får til å rette opp på livet sitt, og alt som har gått galt. Som en rød tråd gjennom teksten går i tillegg oppgjøret med det norske omsorgssystemet, med overgrep og svikt innen psykiatri, eldreomsorg og barnevern. Til slutt blir det ganske mye å håndtere for én liten bok, særlig når det formelle heller ikke er fullt ut overbevisende: Sødal kan skrive svært godt i glimt, men det er altfor mange ord her, for mange klisjéfylte passasjer, dialoger som ikke sitter, nøkkelinformasjon som blir fortalt heller enn framstilt: «Den kvelden var det som om noe løsnet.»

Havsmak

Det grunnleggende grepet i teksten er kontrasten mellom Sørlandet og Oslo, bygda og storbyen, fortid og nåtid.

Sødal klipper fram og tilbake så konsekvent at det i realiteten er to bøker han skriver parallelt, den ene av dem mye bedre enn den andre: Sørlands-passasjene har en sanselighet og et særpreg som er ganske fraværende fra storbyromanen.

Beskrivelsen av Jakobs mislykkete forsøk som kaninoppdretter i havgapet fungerer også godt litterært.

Til sammen er det likevel ikke nok til å redde denne boka, som nok hadde hatt godt av tøffere – og mer atskillig mer inngående – bearbeiding fra redaktørene i Piratforlaget.