For mye bråk, for lite filmmagi

Fantasifullt, men overlesset.

FILM: Jeg hadde kanskje for store forventninger. En magisk stund i kinomørket var det jeg håpet på.

Jeg ville så gjerne se en film som vekker barnlig undring, selv hos voksne, blaserte seere. Og det begynner svært bra.

Men da lyset ble tent i kinosalen, var det bare å konstatere at for å være en historie med så mange magiske ingredienser, byr «Spiderwick-krønikene» på skuffende lite filmmagi.

Filmen er basert på en populær bokserie av Holly Black. Den handler om en mor, datter og et par tvillinger - spilt av henholdsvis Mary Louise Parker, Sarah Bolger og Freddie Highmore - som oppdager at huset de har arvet befinner seg i grenseland mellom vår verden og en verden befolket av orker, nisser, dverger, alver og andre fantastiske vesener. Deres grand-grand-onkel, som forsvant sporløst 80 år før, har nedtegnet store mengder kunnskap om alveverdenen i ei bok. Til tross for advarsler, bryter den «slemmeste» av tvillingguttene seglet og åpner boka. Dermed er helvete løs. For nå vil selveste sjefstrollet vil ha fatt i boka, slik at han kan bli det mektigste vesenet i begge verdener. Eller noe sånt.

Husker du hvor kjedelig det var å leke med barn som fant på nye regler for leken hele tiden? Litt sånn føles manus til «Spiderwick-krønikene». I tillegg lesses det på med digitale effekter. Noen av dem er fine, spesielt de små blomsteralvene, men også på effektfronten er de fleste kinogjengere blitt godt vant nå. «Hvis vi bare spiller høyt nok, er det ingen som hører hvor dårlig det egentlig låter» er en nødløsning alle amatørrockere kjenner. Regissør Waters forsøker det samme med «Spiderwick-krønikene». En i utgangspunktet fantastisk, spennende og fargerik historie blir begravd av halvgode effekter og støy. Enorme mengder av effekter og støy. På en volumskala fra 1 til 10, går denne til 11.