THE NEW NEW JERSEY: The Gaslight Anthem med Brian Fallon i spissen. Foto: Anders Grønneberg
THE NEW NEW JERSEY: The Gaslight Anthem med Brian Fallon i spissen. Foto: Anders GrønnebergVis mer

For mye Bruce i bakspeilet

The Gaslight Anthem - flinke copycats, men med begrensninger.

||| KONSERT: Hvor mye av et problem er det at man hele tiden står og tenker på Bruce Springsteen når man hører New Jersey-gruppa The Gaslight Anthem?
  
Hvor eksakt i Springsteen-katalogen har de egentlig hentet fundament til soundet sitt?
  
Hvor eksakt i Springsteen-lyrikken har de rappet sitt eget tekstunivers?
  
Og hvor smertefullt er det egentlig å kjøre dette løpet uten å inkludere det innlysende i oppstillingen — en klunkende Roy Bittan-type eller en lun organist à la Danny Federici?  

Knall introduksjon Personlig var jeg svak for «The '59 Sound» (høydepunktene i Øya-settet var stort sett hentet herfra), albumet fra 2008 som plasserte Gaslight Anthem i en bølge av mer eller mindre ungdommelig springsteenisme på tampen av tiåret - fra The Killers polerte stadionpopulisme og Arcade Fires kraftanstrengelser på «Neon Bible»-albumet til The Hold Steadys rocksnobbvennlige E Street Band-via-Hüsker Dü-manøvre.

The Gaslight Anthem var de tatoverte punkkidsa, med et snev av tørst Replacements-klassisisme innenfor skinnjakkene. En sympatisk og frisk oppdatering av noen ortodokse rockverdier som man ikke lenger kunne ta for gitt.  

Lav energioverføring Men altså: kan man bli for mye inspirert? Kan det bli for mye tran? For mye småbyangst, bilkjøring og romantisk eskapisme sammen med jenter iført røde kjoler?

Problemet til The Gaslight Anthem i ettermiddagsregnet på Øya var nok først og fremst at de ikke helt strakk til som entertainere, at energioverføring mellom dem og publikum blir redusert gjennom vanndråper og regnponchoer. Og trolig stikker det enda dypere:

Det lukter aldri svovel, det er aldri noe som står på spill, det handler aldri om livet eller døden, om soul og gospel, tro og tvil når Brian Fallon koseprater og småflørter med sitt publikum.  

Gaslight Anthem har tatt lyden, tematikken og faktene fra sin musikalske mentor, men de har ikke det samme grepet om selve idéen om Springsteen, eksistensialismen og den voldsomme troen på rockens frelsende kraft.  

Effektive copycats Og slik ender man opp med å høre Gaslight Anthem som gode, effektive og i litt for stor grad nesegrust beundrende copycats.

Flinke, sympatiske, sjarmerende, lette å like. Men også et band som under litt uheldige værforhold og litt for store omgivelser avslører mangelen på en ekstra dimensjon i sitt uttrykk.  

Ingen kan ta fra dem at de får maksimalt ut av sine blåkopier på «The River»s mest joviale opptemporockere og parafraserer «Born To Run»-eskapismen på en brukbar måte.

Og man kan vanskelig mislike ideen om unge, tatovert, skateboard-besittende Springsteen-disipler, selv om de mangler den sprengromantiske americanadyrkingen og arbeiderklassepoetkloa.

Begrenset formel Kanskje trenger Gaslight Anthem en keyboardist til å gi seg selv enda større emosjonell rekkevidde rent musikalsk. De låter ofte litt statiske og stive, litt ensformige.

De har en formel som funker, men som også - og i ganske stor grad viser det seg på årets «American Slang» - har klare begrensninger i lengden.

At de mot slutten covrer Pearl Jams «State of Love and Trust» og utroper Eddie Vedder & co til «verdens beste band», må i denne konteksten sees og høres som en svært dårlig skjult avledningsmanøver.

Foto: Anders Grønneberg
Foto: Anders Grønneberg Vis mer