TROSKAPSERKLÆRINGEN: Donald Trump erklærer troskap til nasjonen i et møte med potensielle velgere 19. mars i år.  Foto: REUTERS/Sam Goresh
TROSKAPSERKLÆRINGEN: Donald Trump erklærer troskap til nasjonen i et møte med potensielle velgere 19. mars i år. Foto: REUTERS/Sam GoreshVis mer

For mye eller for lite skam? Det er spørsmålet.

Donald Trump og 27 år gamle Charlotte i filmen «De nærmeste» har kanskje det samme problemet.

Meninger

18. MARS ANNONSERTE den amerikanske forretningsmannen Donald Trump at han ønsker å stille som presidentkandidat i valget i 2016. «Jeg er den eneste som kan gjøre USA virkelig storslagent igjen», uttalte han i en pressemelding.  

For den som følger med på amerikansk politikk er ikke dette noe nytt. Trump satte opp denne ritualiserte forestillingen allerede i 1987. Først varsler han at han kommer til å stille som presidentkandidat — fordi han er den eneste som kan redde en skakkjørt nasjon, må vite — før han på «uselvisk» vis trekker seg til siden slik at partiet kan konsolideres rundt én kandidat.  

Deretter går han rundt og sier at han «ofret» sitt eget «kandidatur» til det beste for landet. Litt av en hedersmann, hva?  

Det kan tenkes at Trump er blant de som fremdeles tror på denne fortellingen. For Donald Trump mangler noe helt essensielt. En regulerende mekanisme som legger føringer på hvordan vi ter oss her i verden. Eller som terapeuten og forfatteren John Bradshaw sier det: «følelsen som lar oss vite at vi er begrenset».  

Jeg tenker selvfølgelig på skammen. Donald Trump eier mange skyskrapere, men han eier ikke skam. Det er her forestillingen om egen storhet kommer inn; at han er «den eneste» som kan gjøre USA «storslagent» igjen. Dette kan han si fordi han er fullstendig skamløs.  

Artikkelen fortsetter under annonsen

Skam er noe vi ønsker, og noe vi ikke ønsker. I terapirommet og på sjeselongen er skammen gjerne noe vi vil til livs; noe vi vil ha mindre av. For skamfølelsen kan være hemmende og selvdestruktiv.  

Men det kan også bli for lite skam. Som de fleste vil vite, det finnes knapt noe mer uhyggelig enn å møte et menneske helt uten skam. Den gode skamfølelsen er diskresjon, takt, bluferdighet og hva Nietzsche kaller en vegring mot «å berøre, slikke og fingre med alt, en edelhet i smak og takt og ærbødighet».
 
Den gode skammen instruerer oss om hva som er akseptabelt og hva som ikke er det. Den definerer grenser for det private og regulerer intimiteten med de andre slik at de sosiale båndene beskyttes.    

Skammen er derfor blitt kalt et medfødt moralsk kompass. Men det kan også bli for mye skam. Når skamfølelsen blir så overveldende at det bikker over i det patologiske, er det gjerne knyttet til omsorgssvikt.  

Kinofilmen «De nærmeste» handler om 27 år gamle Charlotte som, kort oppsummert, har vokst opp med en selvsentrert mor som har prioritert sine egne feministstudier fremfor å elske barna sine.  

I et tidligere ekteskap fikk moren en sønn, Henrik, som hun bare reiste fra. I voksen alder treffes disse to barna, som altså er halvsøsken, for første gang. Begge bærer på den samme grunnleggende bristen eller arvesynden. Det som har blitt kalt vår tids siste tabu: skammen over å be om kjærlighet, for så å bli avvist. «Shame is the shadow of love», som PJ Harvey synger.  

Men det finnes også et annet tabu, selve ur-tabuet: søsken-sex. Kort tid etter familiegjenforeningen går derfor Charlotte og Henrik til sengs. I et slags overskridende forsøk på å bli hele igjen.  

Forskjellen på skyld og skam kan oppsummeres slik: Skyld er «jeg gjorde noe galt»; mens skam er: «det er noe galt med meg». Når Charlotte og Henrik begjærlig kaster seg over hverandre, kan det derfor forstås som et desperat forsøk på å konvertere skam til skyld. Ved å gjøre noe galt, er det ikke lenger så mye dem — men handlingen — det er noe galt med. Slik kan morens avvisning bli litt lettere å hanskes med. Skyld kan alltids tilgis og sones; skam kan bare løses ved å synke i jorden.  

Barnet som ikke blir sett, vil gjerne oppfatte dette som en mangel ved seg selv. At han eller hun mangler det som gjør dem elsk-verdig. Charlotte og Henrik har sin måte å hanskes med dette på.  

Det samme har Trump. For kanskje er ikke problemet til Donald Trump at han har for lite skam her i livet likevel. Hans grandiose selvbilde kan like gjerne forenes med det stikk motsatte — at han har for mye skam.  

Fantasifulle presidentambisjoner og anklager om at Obama er en kommunisttyrann fra Kenya, er sånn sett bare et strategisk blendverk fra en skadet sjel som innerst inne vet at ingen egentlig elsker ham. At han ikke er elsk-verdig.  

Under enhver narsissist ligger nemlig en dyp, dyp skamfølelse og lurer.    

(Deler av teksten har tidligere blitt lest opp i Salongen, NRK P2.)

Lik Dagbladet Meninger på Facebook