For mye festival

TROMSØ (Dagbladet): Det er minst ti filmfestivaler hvert år i Norge, omtrent like mange som det er nye, norske filmer. Norsk filmkritikerlag inviterte til debatt i Tromsø i går, med spørsmål om det kanskje er for mange festivaler.

  • De fikk kontant svar fra Tor Fosse, leder for årets nykommer, Bergen Internasjonale Filmfestival: Fosse mente det var rart av filmkritikerne å spørre slik. Like rart som om musikkritikere spurte om det ikke var for mange konserter, eller sportsjournalister om det ikke var på tide å redusere antall fotballkamper eller skihopp.

Bergenseren har åpenbart et poeng, for flere filmfestivaler betyr flere spennende filmer å se, og er det noen som burde være glade for det, så er det filmkritikerne - som aldri kan få nok sørkoreansk. Men riktig så enkelt er det likevel ikke, for det er jo også et poeng å se om de ressursene, penger og arbeidsinnsats, som blir brukt på å lage filmfestivaler landet over, kan brukes til noe annet. Også i filmens tjeneste.

  • Alle filmfestivaler er dessuten heller ikke like: I Tromsø, for eksempel, har de nå solgt snart 30000 kinobilletter til festivalens filmer, filmer som bare i svært liten grad blir kjøpt inn til ordinære kinovisninger andre steder i landet. Bortsett fra å være en overveldende omsetningsrekord, er billettsalget et sterkt argument for at akkurat den festivalen ikke er blant de overflødige. Den fenger publikum, øker interessen for filmkunsten og gir byen en kultursprøyte midt i mørketida.

I den andre delen av landet og året, i Grimstad i juni, er det nesten ingen av innbyggerne som løser billett til kortfilmfestivalen. Men den festivalen har en annen misjon: Den samler den unge delen av filmbransjen, gir nye talenter en unik sjanse til å vise sine filmarbeider - og etablerte bransjefolk en mulighet til å møte neste generasjon.

  • Å diskutere berettigelsen av disse to filmfestivalene er ikke nødvendig, ikke før publikum svikter i Tromsø og de unge talentene ikke lenger vil komme til Grimstad med kortfilmene sine. Det samme må gjelde for alle filmfestivaler. Hvis målsettingene ikke nås, må det diskuteres.

Og da er vi i kjent terreng: Tør filmfolket si at det som ikke holder mål, enten må forandres eller forsvinne? Eller vil de også i festivaldiskusjonen klamre seg til det som er, fordi det er tryggere enn å kaste seg ut i noe nytt?

Et annet spørsmål er selvsagt hvor man skal få tak i gratis sjampanje og sjømat, hvis man skal begynne å legge ned filmfestivaler?