FORSKNINGSNYHETER: Media svikter i betydelig grad når det gjelder kunnskapsformidling om blant annet forskningsresultater, mener artikkelforfatteren.
 Foto: Jan Djenner / NTB Scanpix
<div><br><div><br></div></div>
FORSKNINGSNYHETER: Media svikter i betydelig grad når det gjelder kunnskapsformidling om blant annet forskningsresultater, mener artikkelforfatteren. Foto: Jan Djenner / NTB Scanpix


Vis mer

For mye «hype» i forskningsjournalistikken

Media kunne spille en sentral rolle ved formidling og tolkning av relevant forskning, men svikter ofte i møtet med denne utfordringen.

Meninger

I Dagbladet 11. juli kommenterer Inger Merete Hobbelstad den uttalte kritikken av etablissementet fra befolkningen i mange vestlige land. Denne antielitismen rammer særlig politikere, journalister og akademikere i rollen som eksperter.

FAKTAORIENTERT: Professor og lege Stig S. Frøland.
FAKTAORIENTERT: Professor og lege Stig S. Frøland. Vis mer

Hobbelstad erkjenner at «eliteskepsis er sunt og nødvendig, en forutsetning for at demokratiet skal fungere». Hun skriver at dagens ledere «må gå i seg selv og sin egen manglende oppfølging av de høyst reelle problemene mange har strevd med». Likevel synes hun å mene at elitekritikken er gått for langt, at den oftest ikke er basert på fakta, og at den er pisket opp av «autoritære populister fra ytterkantene».

Hobbelstad er bekymret over denne situasjonen. Hun skriver at det «må ikke bli mindre elitekritikk, men den må bli bedre», og videre: «Det eneste botemiddelet synes å være mer kunnskap». Men Hobbelstads forslag for å bedre tilstanden i «postfaktasamfunnet» er svært lite konkrete. Siden hun nevner journalister som en av målgruppene for befolkningens elitekritikk, finner jeg det overraskende at hun ikke forsøker å analysere sin egen yrkesgruppes rolle som formidler av fakta. En slik analyse vil vise at media i betydelig grad svikter når det gjelder kunnskapsformidling.

Forskningsresultater danner en viktig del av grunnlaget for en lang rekke beslutninger i et liberalt demokrati. Media kunne spille en sentral rolle ved formidling og tolkning av relevant forskning, men svikter ofte i møtet med denne utfordringen, selv om forskningsstoff og forskningsnyheter får atskillig plass. Årsaken til denne svikten er først og fremst et nesten totalt fravær av kompetente forskningsjournalister som på kritisk vis kan ta seg av forskningsstoffet. Med ett unntak (Klassekampen) er det ingen av våre aviser eller tv-kanaler som finner forskning viktig nok til å ansette egne forskningsjournalister.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Mangelen på kompetent forskningsjournalistikk viser seg blant annet når forskere intervjues om egne resultater. Journalisten er da ute av stand til å stille de nødvendige kritiske spørsmål til forskeren som bevisst eller ubevisst kan ha ulike motiver for å hausse betydningen av sine funn. Hvordan er forskningen finansiert? Er for eksempel en behandlingsstudie finansiert av legemiddelindustrien? Har forskeren selv kommersielle interesser i sine funn, for eksempel patenter? Hvor sikre er funnene, og hva er grunnen til eventuelle avvik fra andre forskeres funn? Kan forskeren ha en underliggende ideologisk agenda?

Heller ikke er det vanlig at journalisten - kanskje bortsett fra en halvhjertet telefonsamtale - innhenter kritiske synspunkter til de aktuelle funnene fra andre forskere på feltet, som kunne komme med verdifulle korrektiver.

Jeg vil anta at kildekritikk i sin alminnelighet blir grundig vektlagt i journalistutdannelsen. Når det gjelder forskning, som samfunnet tross alt investerer store ressurser i, synes kildekritikk ikke å ha høy prioritet. Resultatet av den manglende kritiske holdningen i forskningsreportasjer er at journalisten fremstår som et mikrofonstativ for forskeren. Artikkelen får dermed ofte preg av reservasjonsløs «hype» og begeistrede overskrifter som «Kreftgåten løst» og «Gjennombrudd i aids-behandlingen». Denne formen for forskningsjournalistikk har flere skadevirkninger.

For det første kan det dreie seg om feilinformasjon, som alltid er skadelig og kan gi sviktende faktaunderlag for viktige beslutninger.

For det andre vil «hype» om illusoriske behandlingsfremskritt i medisin være en belastning på berørte pasientgrupper som får falske forhåpninger. Denne type forskningsjournalistikk vil også over tid nedbryte befolkningens respekt for forskning i sin alminnelighet.

At også akademiske eksperter ofte betraktes med skepsis, er ikke nødvendigvis uttrykk for primitive, antiintellektuelle holdninger i befolkningen.

En viktig faktor her er trolig at media i stor grad ukritisk gir plass til profilerte forskere som ikke ønsker eller evner å skille mellom forskning og ideologi i sine bidrag til offentligheten. Mistanke om slik ideologisert forskning bryter utvilsomt ned respekten for Akademia som samfunnsaktør.

At «fakta ikke fungerer», skyldes ikke først og fremst at befolkningen er uimottakelig for dem, men at formidlingen av dem svikter.