For mye kunnskap?

Hvem er nå dette kunnskapssamfunnet som alle snakker om? I et samfunn der kunnskap blir det grunnleggende produksjonsmiddel, og der den universelle sannhet er kastet på båten til fordel for stadig akselererende endring og enorm utvikling, skulle man tro at universitetenes rolle i samfunnet ble stadig viktigere. Men slik er det kanskje ikke. Deltakelse krever synlighet og tilgjengelighet, og universitetene faller stadig lenger ned på rollelisten i kunnskapssamfunnet.

Forsker Knut Arild Larsen ved ECON undrer seg i Dagbladet 10. juni om ikke nordmenn er i ferd med å utdanne seg for mye. Arbeidslivets behov for høyere utdanning er mettet, hevdes det. Det er fristende å spørre seg om hvilket arbeidsmarked Larsen sikter til, og mange vil påstå at det er tvingende nødvendig å forholde seg til fremtid i forståelsen av fremtid. Dagens arbeidsmarked står overfor enorme utfordringer, og vil neppe se likedan ut om 20 år som i dag.

En kollega av Larsen fra ECON, Kjell Roland, spådde ved Næringslivssymposiet i Bergen i vår at innen 30 år vil 80% av dagens bedrifter være borte, og nye oppstått, nye næringer tuftet på informasjon og kompetanseformidling.

Hvem som får delta i fremtidens utforming avhenger av hva slags utdanning vi klarer å tilby norsk ungdom og norske arbeidstakere i dag.

Sjansen for at en norsk 18-åring i dag skal påbegynne høyere utdanning er under 40%. I Finland ligger man i underkant av 70%, mens USA har tatt mål av seg om å nå 100%. Her er utdanning et mangfoldig begrep, men kunnskap og kontinuerlig tilegning av ny kunnskap blir stadig viktigere. Det kan man ikke stikke under en stol. Man må dessuten unngå å bruke dagens kart for fremtidens terreng.

Arbeidsmarked og omgivelser er i stadig endring, og første bud er å sikre alle som ønsker det en skikkelig utdanning. En nylig publisert undersøkelse fra sosiologisk institutt ved Universitetet i Oslo viser at rekrutteringen til høyere utdanning følger klare mønstre og at ulikhetenes reproduksjon i høyeste grad er i funksjon. Akademikerbarn som har hørt om universiteter og som er vokst opp med forventninger om en høyere utdanning søker seg inn på universitetene, mens barn av foreldre uten utdanning vegrer seg for å trå inn i akademia. Det er kanskje ikke så rart. Debatten om universitetene er debatten om kunnskap i et samfunn. Spørsmålet bør ikke være hvordan kunnskap, men hvorfor kunnskap, og kunnskap for hvem. La oss ta det første først.

Spørsmålet blir hvor vi vil hen med all kunnskapen. Skal kunnskap fylle dagens kompetansebehov eller skal den utvikle dagens samfunn til å bli et bedre fremtidens samfunn? Hvis kunnskap er middel, så må målet være noe annet. Det må dessuten være noe mer man ønsker å realisere enn å fylle et arbeidsmarked. Det spesielle med kunnskap og utdanning er at vi ikke vet og kan vite, hva resultatet blir. Få ville antatt for noen tiår siden at man skulle kommunisere elektronisk verden over, arrangere møteplasser uten å være tilstede i samme verdensdel eller at en fjerdedel av den norske befolkning skulle være utstyrt med egen datamaskin.

Kunnskap er makt, og deltakelse er demokrati, og dersom universitetene ikke klarer å komme på banen i det nye kunnskapssamfunnet, da spiller de seg selv ut på sidelinjen. Mange vil påstå at de er på god vei.

Manglene gjør noe med to forhold: Hvem som legger premissene for samfunnsutviklingen, og hvor mange som får delta. Universitetenes faglige tyngde og brede kunnskapsfelt burde være kvalifiserende for å danne et fundament for samfunnsutvikling, kultur og demokrati. Men når forskerne tier og undervisningen skorter, da slutter kunnskapen å skape. Kanskje har kunnskapen nådd så store høyder at man ikke lenger klarer å undervise?

Larsen viser til - og forkaster - en undersøkelse CA Nilsen har gjort for Hewlett Packard, der «norske bedriftsledere uttrykker bekymring for mangel på kompetanse».

Det har norske bedriftsledere all grunn til, og selv om Larsen antyder at denne tilgangen vil øke de neste ti årene, vil sannsynligvis behovet øke raskere.

Så til spørsmål nummer to. Hvem er all denne kunnskapen for? Den skjeve rekrutteringen i ulikhetenes reproduksjon skaper nye sosiale skiller vi neppe er tjent med. Kompetansenivå er i dag avgjørende for sosial status og livsmuligheter. Kunnskap er ikke like tilgjengelig for alle, og noen barn er likere enn andre. I dag tvinges stadig flere studenter til å betale for god undervisning, fordi de offentlige institusjonene ikke strekker til. Det er en farlig utvikling.

Utdanning er dyrt, og universitet er vanskelig, og barrierene opprettholdes i et samfunn som går under mottoet «Lik rett til utdanning». Det skal mot til å ville pådra seg en gjeld på flere hundre tusen kroner for den kunnskap man trenger for å henge med, og mange vil hevde at produktet ikke engang er bra nok. Universitetene handler ikke om utsilingen av en samfunnselite, men om rekruttering. Det skal ikke, som det uttrykkes i reklamekampanjen til Universitetet i Oslo, «gjøre vondt» å være en del av det.

Larsens nøkterne forhold til antallet mennesker som har behov for kunnskap blir i en slik kontekst et skritt i feil retning. Behovet for mennesker med høyere utdanning vil øke. Hvem som får delta i et såkalt kunnskapssamfunn og hvordan det vil se ut, avhenger av hvordan vi evner å rekruttere og formidle.

Stadig flere aktører er på banen i kunnskapsutviklingen. Utdanningen er blitt etterspørselsorientert og kaotisk. Markedskrefter driver frem kunnskapsutvikling. Det er en grunnleggende og uunngåelig utvikling. Den sterke enhetlige statlige styring av det offentlige utdanningssystemet vil i en slik kontekst bare være selvdestruktiv. Det offentliges oppgave blir å sørge for å opprettholde et bredt fagspekter som er tilgjengelig. Der stopper det. Mål og verdier må institusjoner og individer selv skape. Det er vanskelig for staten å styre kunnskapen, slik Gudmund Hernes skrev undervisningsplaner for skolen, men dette er vel heller ikke ønskelig.

Kunnskapens mål må altså være mer enn å fylle dagens arbeidsmarked.

Er det blitt naivt å mene at målet med kunnskapsutvikling til syvende og sist er å skape en bedre verden? Et universitet fortjener livet i kraft av dets evne til å formidle, ivareta og utvikle seg. En utdanningsinstitusjons studenter skulle man tro var grunnleggende for dens virksomhet. Det må være viktig for de offentlige institusjonene å være attraktive for studentene, og mye tyder på at det i fremtiden - i større grad enn i dag - blir slik de sikrer sine budsjetter. Den dybdeforståelse universitetene gjennom forskningsbasert undervisning kan gi, kan være deres styrke, men det avhenger av i hvilken grad de evner å formidle og tilrettelegge sin kompetanse. Dagens behov er ikke de samme som fremtidens behov. Å basere seg på et antatt arbeidsmarked er adskillig mindre realistisk enn det studenter selv ønsker å studere. Dersom en nyutdannet akademiker ikke får arbeid, er det ikke fagvalg og kompetanse det er noe galt med, det er arbeidsmarkedet, og arbeidsmarkeder endrer seg. Kanskje må vi forstå kunnskap mer som en basis enn en overbygning, og la kunnskap styre utviklingen i stedet for omvendt.

Roland spådde at 80% av dagens bedrifter vil være borte om 30 år, og andre vil ha oppstått. Det er et åpent spørsmål hvem det blir som definerer dette nye markedet. Sikkert er det at noen vil gjøre det. Dersom de offentlige institusjoner ikke klarer å spille en rolle her, så har de også utspilt sin rolle og overlatt kunnskapsutviklingen til noen få og bemidlede. Mer komplisert er det ikke.