For mye Mankell

«Den femte kvinnen» er den sjette romanen med Kurt Wallander i hovedrollen og Mankell er solid som vanlig. 200 sider for solid.

Mankell har aldri beherksket kunsten å fatte seg i betinget korthet. En seriemorder med hevnmotiv sørger for at ofrene lider en langsom og smertefull død ved hjelp av sinnrike fremgangsmåter.

Wallander pusler som vanlig møysommelig sammen alle brikkene, men tempet er så lavt og drapene så mange at innbyggerne i Ystad organiserer et borgervern for å få fortgang i saken, noe som resulterer i blind selvtekt som utløp for frustrert rettferdighetsfølelse.

Mankell lesser på med miljøskildringer og Wallanders kvaler i kjent sosialrealistisk stil, men Mankell har som de fleste mye å lære av Ed McBain og Sjöwahl og Wahlös renskårne mesterverker innen sjangeren politimromaner, selv om Mankell denne gangen tøyer formen og mindre vellykket rører inn rene grøsserelementer i handlingen og forslitte grep som en seriemorder som mottar ordrer fra oven.

Det mest positive ved romanen er at Mankell endelig tar livet av den mest irriteterende sutregubben jeg noen gang har møtt på trykk, nemlig Wallander serior.

«Den femte kvinnen» er mer av det samme til lesere som aldri får nok.