For mye moralisme i rusdebatten

Nulltoleranse og moralistiske holdninger har i for stor grad fått prege ruspolitikken. Derfor bruker vi i Norge langt større ressurser på å straffe rusmiddelavhengige mennesker enn på å hjelpe dem, skriver Inga Marte Thorkildsen.

NÅR REGJERINGA nå skal lage en opptrappingsplan for rusfeltet, bør de ta et oppgjør med moralismen i rusdebatten. Ruspolitikken formes ikke i et vakuum; menneskesyn og samfunnsideologi er viktig. Etter min mening har nulltoleranse, nullvisjonen og moralistiske holdninger i for stor grad fått prege ruspolitikken. Derfor bruker vi i Norge langt større ressurser på å straffe rusmiddelavhengige mennesker enn på å hjelpe dem. Og derfor blir rusmiddelavhengige, akkurat som fattige, ofte møtt med skepsis og moralisme når de ber om hjelp til å mestre livet. I tillegg tys det ofte til skremselspropaganda og formaninger i stedet for å gå i en troverdig og ærlig dialog med ungdom om rus på en måte som skaper trygghet.

RUSMISBRUK forbindes med stor skam, og det brukes mye krefter på å dekke over problemene. Men de aller fleste av oss er berørt, enten selv, gjennom familie, venner, jobb eller bekjente. Rusmisbruk foregår i de beste familier. Samtidig er det et faktum at rusproblemer rammer sosialt skeivt og at det ikke er fullstendig tilfeldig hvilke barn som havner utpå. At vi har en velferdsstat er noe av det som gjør Norge så unikt, både fordi vi - om enn i ulik grad - kan få hjelp, og fordi den tar utgangspunkt i at vi er gjensidig avhengige av hverandre: I dag er det du som rammes, i morgen kan det like gjerne være meg. Å vite at vi ikke står helt alene hvis det skulle gå galt, gir en enorm trygghet. Problemet er at forskjellene vokser også her til lands, og det er ikke gitt at solidariteten overlever i framtida. I de fleste land fins det ingen velferdsstat, og her er klasseskillene langt større, og rusmisbrukere og andre «utskudd» enda mer uglesett. Men det er grunn til å minne om at det også i Norge er sånn at om du er rik, ressurssterk og nykter, gjerne med en ukomplisert lidelse, får du raskere og bedre hjelp enn om du er en rusmiddelavhengig pasient, kanskje med en psykiatrisk diagnose i tillegg. Rusmisbrukere mobiliserer ikke horder til å gå i fakkeltog for at de skal få oppfylt rettighetene sine og få mulighet til å leve gode liv. Mange mener fortsatt at den beste medisinen er et spark bak, «ta deg sammen, gjør noe med livet ditt». De sosiale ytelsene er deretter, som om folks endringsvilje, og ikke minst endringsevne, øker i takt med bunken av ubetalte regninger. I virkeligheten er det motsatt: Det er nødvendig med en trygg økonomi for å klare å mobilisere krefter og selvtillit til å ta kontroll over eget liv.

Artikkelen fortsetter under annonsen

FOLKS TRYGGHET må ikke bli avhengig av snille onkler og velvillige tanter med sans for de verdig trengende. Fremskrittspartiets Margaret Eckbo, nylig avgått byråd i Oslo, beskrev forskjellen mellom SVs og Frp\'s politikk godt da hun skrev at hun var «opptatt av å drive veldedighet blant dem som har det verst.» Etter SVs syn er dette en farlig ideologi. Vi er opptatt av at samfunnet skal være solidarisk. De som har det verst fortjener medmenneskelighet, respekt og inkludering - ikke veldedighet. Solidaritet dreier seg om å stille opp for hverandre, i gjensidighet. Veldedighet er derimot en ensidig handling som gjør noen til snille og andre til stakkarer. Hvis vi ønsker å behandle rusmiddelavhengige på en anstendig måte, må vi styrke velferdsstaten og solidariteten og få en forståelse for at folk er forskjellige, men at det som forener oss er at de aller fleste ønsker å klare seg selv. Vi ønsker verken å snylte, tigge eller leve på andres velvilje.

EN ANNEN FARE vi står overfor er forestillingen om at ingen ting nytter. Mediene dyrker nederlagene og elsker historiene om da det gikk galt. Med det hender faktisk ganske ofte at det går bra! Ruspolitikken må ha et positivt og optimistisk fokus: Det nytter å gjøre en innsats, både fra enkeltmenneskets og fra samfunnets side. Samtidig må politikken ta høyde for at endringsprosesser ofte vil ta tid og det må være rom for forskjellighet og nederlag. Ingen må avvises fordi de ikke klarte det forrige gang, og ingen må skrives ut til ingen ting dersom et behandlingsopplegg ikke passet for dem. Fengselspresten Odd Cato Kristiansen fra Ila fengsel har sagt noe fint: «Over et hvert fengsel bør det henge en plakat hvor det står \'her haster det med å håpe\'». Håp er en forutsetning for å få til varige endringer. Men vi må også ha systemer som bygger opp under håpet og troen på mennesket. I Trondheim kommune kaller de det mestringslinja, eller mer konkret, arbeids- og mestringslinja. De har forstått noe vesentlig: Det er ikke alle som kan arbeide, men alle kan få gode mestringsopplevelser som gir dem trygghet og livskvalitet. Mestring er uansett en forutsetning for å kunne takle arbeidslivet. Trondheim er et eksempel til etterfølgelse på flere områder. Der har de utviklet integreringstiltaket «Brygga», hvor tidligere rusmiddelavhengige kan komme og oppleve fellesskap, få leksehjelp, samtaler, fritidstilbud og middag. Og kommunen har utviklet et tett samarbeid med fengslet, hvor de, på samme måte som Stifinner\'n i Oslo fengsel, sørger for at ingen som soner på Firer\'n løslates til ingen ting. 60 prosent av de innsatte i norske fengsler har rusproblemer, men nesten ingen får hjelp mens de soner. Å satse på denne gruppa vil både være samfunnsøkonomisk, effektivt, klokt og - ikke minst - det vil spare mange mennesker for mye lidelse.

VÅRT STØRSTE rusproblem er alkohol. Å holde på en restriktiv alkoholpolitikk er vårt viktigste forebyggingsverktøy, uansett hva Frp måtte mene. I SV er vi for forebygging. Det er mye lurere, mer effektivt og lidelsesbesparende enn å reparere i etterkant. Det betyr at vi som er glade i alkohol må finne oss i noen begrensninger som innimellom er irriterende. På den annen side må vi begynne å ta ungdoms alkoholbruk på alvor og ikke late som om vi ikke ser hva som skjer. Jeg er ikke for at voksne kjøper alkohol til mindreårige, og jeg synes ikke at «alt er greit», men det er ikke troverdig når voksne som selv drikker tviholder på en totalavholdslinje fram til fylte 18 år og argumenterer med at alkohol er vondt og farlig. Da er det bedre å følge psykolog og klinikksjef Kari Lossius sine råd om å snakke med de unge om hvorfor det er viktig å unngå fylla, at lite er best, at unge tåler lite, og at jenter tåler mindre enn gutter, at man må drikke mye vann, passe på hverandre, bruke mobiltelefonen og ta taxi hjem. I Soria Moria-erklæringa står det blant annet: «Innenfor rusomsorgen er det behov for å styrke kapasiteten både når det gjelder forebygging, behandling, oppfølging, rehabilitering, omsorg og ettervern.» Opptrappingsplanen må innebære en styrking som gjør rusmiddelavhengige mennesker til samfunnsborgere på lik linje med andre, med de rettighetene - og mulighetene - vi andre har til helsehjelp. Og den må ta et oppgjør med moralismen og den manglende forståelsen fra mange om hva som skal til for å forandre seg. Det fins ikke bare én medisin. Både økonomi (inkludert gjeld), bolig, meningsfylt fritid, venner, nettverk, skole/arbeid og mestring er viktig, i tillegg til den faktiske behandlingen.