For mye selvtillit, Skartveit?

VGs Hanne Skartveit mener oljebransjen mangler selvtillit i møte med miljøbevegelsen. Selv har hun litt for stor tro på egen innsikt i klimapolitikken.

Meninger

Nedgangstidene i oljebransjen skaper bekymring hos mange. Det skulle da også bare mangle — bransjen har enorm betydning for det norske samfunnet og for titusenvis av familier som har inntekten sin derfra.

Hos VGs politiske redaktør Hanne Skartveit tar bekymringen imidlertid en underlig vending. For henne ser det ut til at bransjens hovedproblem er miljøpartiene og miljøorganisasjonene, og at næringens talspersoner mangler selvtillit til å kjempe mot disse mørkets krefter.

Heldigvis for oljenæringen er hjelpen på vei: VG kommer til unnsetning. Spørsmålet er om hun burde ta seg bryet med å forstå klimapolitikken litt bedre før hun kaster seg inn i kampen.

Skartveit klager over at norske miljøorganisasjoner er for lite teknologioptimistiske, og ber dem se til USA der man utvikler biler som Tesla. Da er det jo morsomt å kunne fortelle henne at det er norsk miljøbevegelse som har kjempet fram verdens beste elbilpolitikk, og dermed gjort lille Norge til et av Teslas viktigste markeder på globalt nivå.

Enda morsommere blir det når Skartveit sidestiller kvotehandel og Teslas teknologiutvikling som rasjonelle og fornuftige former for klimapolitikk. De fleste økonomer vil jo kunne fortelle henne at de to står i direkte motstrid til hverandre: Kvotesystemet ville aldri ha skapt det markedet for Tesla som norske politikere har skapt ved å lytte til miljøbevegelsens råd.

Den teknologioptimistiske tilnærmingen som har gjort Norge til et av verdens viktigste elbil-land har kommet som en følge av det Skartveit kaller «symbolpolitikk» — og på tross av sterk motstand fra dem som ser kvotehandel som det mest rasjonelle tiltaket.

Forvirringen omrking teknologiutvikling, Tesla og kvotemarkeder tyder på at Hanne Skartveit ikke er særlig godt kjent med de siste tiårenes debatter om internasjonal klimapolitikk. Det kan i så fall forklare en del av de grunnleggende misforståelsene hun gjør seg skyldig i.

Når Skartveit trekker fram internasjonal kvotehandel som den mest rasjonelle formen for klimatiltak, er dette selvsagt riktig sett fra norsk oljeindustris ståsted: Kvotehandel er en svært rasjonell måte å sørge for at andre land tar jobben med å utvikle ny teknologi og måter å omstille samfunnet på, før landene og bransjene med det høyeste kostnadsnivået trenger å gjøre noe. Dette oppdaget blant andre Hydro allerede tidlig på 1990-tallet, og bidro derfor aktivt til å gjøre Norge til en av de sterkeste pådriverne for et internasjonalt kvotesystem.

Men resultatet av drømmen om et internasjonalt kvotesystem så vi på København-toppmøtet i 2009. Der gjorde fattigere land det klart at dersom man først skal gi retten til å slippe ut klimagasser en pengeverdi, og deretter fordele disse rettighetene mellom alle verdens land, så må man samtidig sørge for at de verdifulle utslippsrettighetene fordeles på en rettferdig måte.

En rettferdig fordeling av utslippsrettighetene mellom verdens befolkning ville ha krevd enormt mye større utslippsreduksjoner i rike land som Norge enn Hanne Skartveit og norsk oljebransje ville vært komfortabel med. Møtet mellom tanken om et internasjonalt kvotesystem og kravet om rettferdig fordeling av klimainnsatsen gjorde det umulig å bli enige om en klimaavtale i København.

På Paris-toppmøtet i fjor fant man en annen løsning. Der bestemte man at klimainnsatsen fra nå av skal avgjøres på nasjonalt nivå i hvert enkelt land. Det er selvsagt mulig å samarbeide om tiltak, for eksempel slik EU gjør med sitt interne kvotesystem. Men grunntanken er at de enkelte landene stadig skal gjennomføre en tøffere klimapolitikk, og at man på den måten skal inspirere og presse hverandre til å skru opp ambisjonsnivået når man møtes og gjør opp status hvert femte år.

Dermed har altså internasjonal klimapolitikk landet på det miljøbevegelsen har argumentert for i årevis: Vi trenger tiltak som virker i hvert enkelt land. Det er bare på den måten vi kan håpe å redusere de globale utslippene. Eksempelets makt — eller innovasjon og teknologiutvikling som det også kalles — er helt avgjørende.

I dette perspektivet kommer vi selvsagt ikke utenom olje- og gassektoren. I motsetning til hva Hanne Skartveit ser ut til å tro, kommer en større andel av verdens klimagassutslipp fra olje og gass enn fra kull. Og selv om ingen klimatiltak er perfekte — noen utslipp vil alltid flytte seg til andre steder — kan redusert utvinning av norsk olje og gass ifølge Statistisk Sentralbyrå være mer effektivt enn mange andre tiltak.

Det er ingen som gleder seg over at folk mister jobbene sine i oljebransjen, eller de tøffe tidene som nå merkes i stadig flere deler av landet. Men dagens nedtur kommer ikke som en følge av noen styrt avvikling av norsk oljebransje presset igjennom av skumle miljøvernere. Tvert imot: Den kommer etter mange år med kraftig økte investeringer og stadig nye tildelinger av leteområder på norsk sokkel. Det er altså Skartveits foretrukne politikk, ikke miljøbevegelsens, som har gått forut for dagens krise.

Dette burde vi trekke lærdom av. Hvis vi kjører på og håper på det beste, vil nedturene komme bratt og uforutsigbart. Det kan selvsagt ta seg opp igjen for en periode — for eksempel hvis vi overkjører miljøfaglige råd og åpner Lofoten, Vesterålen og Senja for oljevirksomhet — men nye nedturer vil komme brattere og oftere etter hvert som flere land trosser troen på kvotemarkedet og utvikler nye Teslaer eller solenergi-revolusjoner.

I løpet av de neste seks-sju tiårene må klimagassutslippene fra fossil energi ikke bare reduseres til null — de må bli negative. I lengden hjelper det derfor lite å argumentere med at Solberg er snillere enn Putin, eller at norsk olje er miljøvennlig fordi den er nesten like ren som olje fra Midtøsten, slik Skartveit gjør i sin kommentar.

Utfordringen til norsk oljebransje er at den kommer til å forsvinne fullstendig i løpet av levetiden til de som nå utdanner seg til oljeingeniører og petroleumsgeologer. Da er det ikke så rart hvis ikke selvtilliten er på topp. Og lettvintheter og misforståelser om klimapolitikken hjelper neppe.