Anmeldelse: «The Dirt» på Netflix

For mye sexorgier og narko i «The Dirt»

Filmen om rockeverstingene Mötley Crüe er her.

TRØBLETE TYPER: Mötley Crüe hadde rykte på seg for å være de drøyeste guttene i klassen. Nå er filmen om bandet her. Video: Netflix Vis mer

«The Dirt»

4 1 6

Drama

2019
Regi:

Jeff Tremaine

Skuespillere:

Douglas Booth, Machine Gun Kelly, Iwan Rheon, Daniel Webber

Premieredato:

22. mars 2019 på Netflix

Aldersgrense:

18 år

Orginaltittel:

«The Dirt»

«Det sterke fokuset på puling og fest er også noe av filmens akilleshæl.»
Se alle anmeldelser

FILM: Damer, dop og rock'n'roll - verdensherredømme og den mørkeste avgrunn. Der har du i korte trekk historien om Mötley Crüe. En firerbande med bostedsadresse Sunset Strip, Los Angeles, som i løpet av noen korte år på begynnelsen av 80-tallet gikk fra å være tilnærmet hjemløse til å bade i penger, kokain og alkohol. Medaljen har som kjent ofte en bakside, og det tok ikke veldig lang tid før rock'n'roll-moro ble til fengselsopphold, heroinmisbruk og interne konflikter.

«The Dirt» kaster ikke bort tiden. Filmen starter i alle rock'n'roll-myters episenter: Backstagen. Spriten renner bokstavelig talt fra veggene, akkompagnert av grafiske sexscener og høyt narkoinntak. Volumknappen er med andre ord skrudd opp til elleve fra første spadetak, og der står den mer eller mindre frem til rulleteksten kommer halvannen time seinere.

Skred av musikkfilmer

Filmen er sist ute i et aldri så lite skred av karriereoppsummerende musikkfilmer - eller biopics, om du vil. Den oscarvinnende storfilmen om Freddy Mercury og Queen, «Bohemian Rhapsody», har til tross for variable tilbakemeldinger gjort stor suksess på kino i vinter. Denne helgen har Jonas Åkerlund-regisserte «Lords of Chaos» som bretter ut den kontroversielle historien om det norske black metal-bandet Mayhem, kinopremiere her til lands.

Narrativet i Netflix-filmen følger bandets bassist og grunnlegger, Nikki Sixx (Douglas Booth). Sixx, døpt Frank Ferrana Jr., reiste fra en alkoholisert alenemamma tidlig i tenårene og endte opp i Hollywoods mørke bakgater med ett mål for øye: Å følge rockestjernedrømmen.

En desillusjonert Sixx møter Tommy Lee, for øvrig glimrende portrettert av Machine Gun Kelly, på en sliten diner i Hollywood. Kjemien mellom den ambisiøse rockeren og den trommestikkedrillende gladgutten er umiddelbar, og slagplanen legges.

I kjapp rekkefølge finner de frem til den mystiske og fåmælte gitaristen Mick Mars, spilt av «Game of Thrones»-versting Iwan Rheon, og den fartsglade, blonde kåtskalkvokalisten Vince Neil (Daniel Webber). Derfra er det klampen i bånn og veien kort fra trange rockeklubber til arenadominans verden over.

Nøyaktig tidskoloritt

Rent estetisk er filmen imponerende i sin gjengivelse av den vanvittige rocke-eksessen man forbinder med 80-tallet. Konsertscenene er prangende og tidskoloritten nøyaktig.

Dog, det sterke fokuset på puling og fest er også noe av filmens akilleshæl. Iveren etter å gjenskape elleville backstage-anekdoter overskygger de mellommenneskelige dramaene som utspiller seg, og som kunne ha gitt fortellingen mer emosjonell dybde.

Den fatale ulykken hvor Neil kjører i fylla og ender med at kompisen blir drept, overdosen som gjør at Nikki Sixx blir erklært død og sangerens tap av datteren i kreft forblir tablåer. Temaer som utroskap og misbruk blir lettvint feid under teppet som noe som hører med til historien.

Harelabb

Filmen går aldri ordentlig inn i hendelsene som har kastet ball med livene til de involverte. Det musikalske aspektet ved bandet blir også behandlet med harelabb.

Når det er sagt, så er filmen som et postkort fra en ganske koko periode i rock'n'roll-historien ganske god og underholdende. Den er flink til å formidle hva som skjedde, men den er ikke fullt så god på å fortelle hvorfor det skjedde.